Brukendes til noe!

Det er lenge siden jeg har skrevet. Har ikke hatt ord, har ikke hatt ork, har ikke sett meningen med å dele noe. Men, nå føler jeg skrivelysten er tilbake, i alle fall denne dagen.

Ukene har artet seg forskjellig, særlig dagene og timene. Jeg har vært noe sengeliggende igjen, både på grunn av psyken men også fordi kroppen  min ikke er i form. Jeg sliter mye med svimmelhet, såpass at jeg støtt og stadig holder på å besvime. Jeg er også totalt utslitt til tider, så noe mangler i denne kroppen.

På mandag kommer fastlege K å henter meg her hjemme for å ta meg med til legekontoret slik at det kan bli tatt blodprøver av meg. Jeg tør i utgangspunktet ikke ut, i alle fall ikke å sitte på et legekontor, men jeg MÅ få tatt disse blodprøvene for å prøve å få kroppen på rett kjøl igjen. Så jeg får bare gjøre det. Jeg gruer meg mye, gruer meg til å være svimmel, gruer meg til å ha sterk angst, for jeg vil ikke ta beroligende når de skal måle blodtrykk og diverse. Da vil jeg vel allerede ha roet ned alt i kroppen og de vil ikke få en riktig måling.
Fastlege K er kjempe snill som gjør dette for meg, henter meg hjemme, blir med meg og kjører meg hjem igjen, det til tross for at jeg bor tre minutter unna legekontoret. Hun vet om og skjønner angsten min.

De siste dagene har jeg passet denne lille krabaten.

Det er mye pass å ha en liten valp i hus, særlig når valpen er så liten at man må passe på hvor man tråkker for å ikke ta livet av småen! Men, til tross for tørking av tiss og bæsj, pass og oppdragelse er det bare herlig å ha et dyr i hus. Det gir en ro i meg som jeg savner så i det daglige. Jeg blir ikke kvitt angsten i meg selv om jeg har en valp i hus, men jeg kan kjenne at jeg er noe roligere. Jeg skulle ønske jeg hadde min egen hund, men det kan jeg ikke, fordi jeg ikke er frisk nok. Jeg må vite at jeg er i stand til å gå tur ute med hunden hver eneste dag, og jeg må ikke minst vite at jeg er hjemmeværende med hunden og ikke stadig vekk innlagt.  Men en gang, når jeg blir frisk, da får jeg meg min egen lille valp jeg kan forme til å bli en fin voksen hund. I mellomtiden koser jeg meg som avlastningshjem for lille Bella som er en 680 grams blanding av chiuaua og pomeranian. Det er mye jeg drømmer om for livet mitt, en av drømmene er å være frisk nok til å dele hjemmet mitt med en hund. Jeg har mange drømmer i meg og på gode dager tror jeg på de også, at jeg kan nå de.

Det beste med å passe Bella er å hvile sammen med henne. Da ligger vi sammen på sofaen under et teppe. Hun roer seg så fort jeg løfter henne opp og inntil meg, og når vi hviler ligger hun og sover søtt på brystet mitt. Det er god nærhet det, det er bare så koselig.

Selv om Bella ikke er min føler jeg meg ansvarlig for henne. Eierne hennes spurte meg før de kjøpte henne om jeg hadde mulighet til å være behjelpelig med å passe henne når de er på skole og jobb. De var litt avhengig av at noen kunne nettopp det, stille opp når de ikke er hjemme i den perioden der Bella ikke kan være så lenge alene. Jeg sa ja, og jeg tenkte ikke på det som et ork. Jeg ville dette. Og med den oppgaven føler jeg at jeg er brukendes til noe. Noen trenger meg, noen stoler på meg. Noen har bruk for meg! Det er en god følelse. Jeg gleder meg til å følge den lille til hun blir en trygg voksen hund :)