I Love Oslo.

Jeg elska alle dine smilerynker, men også de for lengsel og for savn.

Du var et fyrtårn der i mørket, du var et mekka jeg kunne vende meg mot.

Det var vel fordi at jeg elska deg, bare bare elska deg. 

Du ga meg livet hjalp meg finne en vei, ikke rart at jeg elska deg.

Jeg tenker så mye på han, på om han tenker på meg?

Jeg savner han så mye, savner han meg?

Dag nummer to i Oslo og jeg koser meg. I dag har vært en lat, god og behagelig dag. Jeg har båret angsten i meg, smerten og minnene. Jeg har båret alt i meg, men det har ikke spist meg opp. Da er jeg fornøyd.

Jeg sov til ett, og da søstra og samboeren hennes ville ut på skogstur fant jeg ut at jeg ville ha alene tid her i leiligheten. Det var godt, men uroen og angsten kastet seg plutselig over meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det.

Jeg prøvde å ringe Dps, men de hadde ikke tid. Da følte jeg meg veldig avvist og såra. jeg var i utgangspunktet sårbar og alt jeg trengte var en liten prat for å snakke meg ut av den verste angsten.

Ingen av venninnene tok telefonen, unntatt ei, som var på jobb. Men hun tok seg tid for det hun. Bare ring meg igjen om det blir ille Farger-min, sa hun. Tusen takk venninne C, du er der alltid du <3

Som et ledd i få angsten til helvete vekk måtte jeg finne på noe. Jeg hadde enda ikke stelt meg og så ut som et fyllevrak (merk: edru i går!) så jeg kunne ikke gå ut for å trave av meg angsten heller. Det var da en liten hybelkanin minnet meg på noe lurt - støvsuge! Jeg heiv meg rundt og støvsuget hele leiligheten til jeg kjente jeg fikk svettet litt og brukt kroppen bra. Da hjalp det seg litt. Rett etterpå tok jeg en etterlengtet dusj og kjente at jeg endelig hadde vunnet kampen mot angsten. In YoUr FaCe!!!!

Jeg har brukt mye tid på å skrive i dag, både her, og på boka mi. Ja, for boka er begynt på nå. kapittel en er snart ferdig, men ikke renskrevet. Det vil ta tid, sikkert noen år, å få den ferdig, men jeg har i alle fall begynt. Jeg har fått en veldig ro her hos søsteren min og med roen kommer lysten til å skrive, til å reflektere, til å dele og til å kjempe.

Himmelen åpnet seg her i Oslo i kveld, og da det striregnet og tordnet som mest ville jeg bare ut, ut, UT. Jeg fikk en vanvittig trang til å gå, bare gå alene uten mål og mening. Jeg ventet til det verste regnet hadde gitt seg, men da var det nok, da ville jeg ut. Jeg tok med meg røyk, bankkort og telefon og sa ha det bra til søstra og samboeren. Da jeg gikk nedover veien på Bjølsen kom suget i magen, det vonde suget som om det synker steiner ned til den vonde klumpen. Jeg gikk forbi Bjølsens kina restaurant der drankerne sitter. Jeg tenkte, hva om jeg bare tar en øl, da. Kan det være så farlig? 

Slap in the face! For en dumskap. Man drikker da vel ikke på en søndag! Så jeg gikk videre.

Skal jeg vinne over dette, eller skal jeg ikke? Hva velger jeg? For dette er valg hele veien. Velg riktig!

Jeg gikk videre til den vakre kolonihagen og ruslet rundt der med, nok en gang, et smil om munnen. Det er så vakkert der, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en slik kolonihage. Da skulle jeg brukt tiden der til å skrive, skrive og atter skrive. Og kunne jeg drukket vin fordi jeg ikke lenger brukte medisiner eller hadde hatt angst, så skulle jeg tatt et glass hvitvin ute i sommerkvelden mens rolig musikk bølget seg vei i bakgrunnen. Jeg skal kunne det en gang igjen. Jeg vet jeg kommer til å kunne kose meg slik igjen en gang :)

Da jeg gikk alene rundt på Bjølsen kjente jeg på en sjelden frihet. Jeg er vant til å være fanget, vant til å måtte følge angsten slavisk. Jeg er vant til å sitte mest inne, selv om jeg nå for tiden er mer ute enn jeg pleier å være. Tenk,  jeg gikk alene rundt i Oslo. Jeg koste meg selv om jeg kjente at jeg tidvis var redd. Jeg var inne i butikker å bare så og kikket rundt meg. Jeg kommer meg jo nesten aldri i butikker, fordi angsten stopper meg. I kveld gjorde den ikke det.

Vel hjemme kom jeg akkurat i tide til et herremåltid av hjemmelaget indisk curry mat. Søsters samboer er en reser på å lage indisk mat, og jeg spiste meg nesten dårlig. For noen smaker det indiske kjøkken har! Oreois til dessert, EM finale på tv og Twilight på dataen. Jeg koste meg så mye, nok en gang. Hva skjer med meg?

Nå har søster og samboer gått til sengs. De skal på jobb i morra, og jeg skal også tidlig opp for å få mest mulig ut av den siste dagen i Oslo før jeg flyr videre til venninne L på vestlandet. Jeg har en del planer for morgendagen, nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å gjennomføre de...

God natt alle kjære <3

Portveien to.

På Bjølsen i Oslo ligger kolonihagen der det lille huset fra barne-tv Portveien to, ble "laget".
Jeg og søsteren min gikk en tur gjennom Bjølsen i går og da vi kom til kolonihagen måtte jeg bare smile, smile og atter smile. Det var så vakkert der at jeg hadde lyst til å grine litt. Noen ganger er ting så fint at man får lyst til å felle noen tårer. Og stemningen, synet og atmosfæren i denne kolonihagen fikk meg til å ville gråte. Nå er jeg kanskje i overkant at følsom for tiden, med tanke på hva jeg jobber med, og med tanke på det som står på spill i livet mitt, men dog, det er ikke så verst å gråte av en vakker ting.

Se, så vakkert!

google.com

Vi gikk der vi to søstrene, snakket, skravlet, var stille og lo. Det var godt, å gå et sted som ikke er hjemme. Å gå et sted der jeg ikke møter på naboene som sikkert vet så mye om meg og fortiden min. Og det var aller best å kunne være med søsteren min alene, bare oss to. Hun er forbildet mitt, vet dere. Jeg har mye bra å lære av henne. Dessuten setter hun klare grenser, har en hel masse humor, får meg til å le og minner meg på drømmene mine. Slike søstre er gull verdt <3

Resten av kvelden tilbragte vi rundt et bord med taco spising, Carcassonne spilling og skravling. Gutta krutt drakk øl fra boks, jeg og søsteren min holdt oss til alkoholfri Carlsberg på flaske, som smakte kjempe godt. Det var første helgen jeg var edru på kanskje et halvt år, og selv om jeg kjente at jeg savnet alkoholen i går er jeg sjeleglad for at jeg var edru, i dag. Jeg har ikke hatt en slik rolig og fin søndag på så lenge jeg kan huske. 

Halv ett var det i seng, men skrivelysten meldte seg og jeg blogget til langt på natt. Jeg sovnet ved halv tre tiden i natt, inntil lyden av byen som levde, og våknet halv ti i dag. Jeg pleier alltid å våkne tidlig, sånn ca rundt den tiden som fuglene våkner, men etter å ha tatt en røyk ved halv ti tiden i dag sovnet jeg igjen og sov til klokka ett på dagen! Byen gjør meg tydeligvis godt :)

Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

Fortiden i hagen.

Vi sitter ute i sola, jeg kusine S og fetter J. Vi drikker kaffe, snakker om babyen kusine S bærer i magen sin og ler av den lille hunden som hopper rundt oss. Dagen er fin. Jeg er urolig og angstfylt inne i meg, men dagen er fortsatt fin.

Det hugger til å magen min, hjertet mitt pumper og slår så hardt det bare kan. Jeg klarer ikke smile eller le, jeg klarer ikke gråte eller si noe. Det blir bare et salig kaos inne i meg, langt inne i meg settes fortiden i gang igjen.

Min onkel, faren til kusine S, jobber i ambulansen, og han kom sammen med to medarbeidere innom her for å hilse på datteren sin, niesen og nevøen sin. Det var bare et lite besøk, et hyggelig "hei". Men de hadde gule og røde klær på seg. De hadde store selvlysende bokstaver på ryggen med "sykehus". De hadde sorte sko og radio festet i beltet. De var på jobb, på vakt og de kom innom for å hilse på oss.

Så hva skjedde, hvorfor befant jeg meg plutselig i fortiden, hvorfor reagerte kroppen min med redsel og trangen til å flykte? Hvorfor følte jeg for å skrattle eller gråte i usikkerhet?

Jeg har blitt hentet i ambulanse veldig mange ganger. Jeg har prøvd å ta livet mitt veldig mange ganger. Jeg husker sirener, blålys, setninger som "nå skal du få hjelp" eller "vi skal ikke la deg dø". Jeg husker oksygenmasker, hender som holder i mine og så husker jeg også ingenting av mange av gangene fordi jeg har vært bevisstløs. Jeg kan enda kjenne følelsene av å bli trillet på en båre inn i ambulansen, og jeg kan enda kjenne det hvite sengetøyet gnisse mot naken hud.

Ambulansen har mang en gang kjørt inn i gården her for å hente meg. Det har vært både for å hjelpe til med tvangsinnleggelse, lappe sammen selvlagde kutt i armer og bein, eller for å få meg til sykehus og behandling i hu og hast.

Denne dagen skulle de ikke hente meg, det var ikke en gang jeg som var grunnen til at de kom. Det var kusine S som var deres mål, for å be henne hjelpe til med støvsuging. De skulle ikke true meg med politi og håndjern, de skulle ikke stroppe meg fast til en båre for å kjøre meg vekk. De skulle ikke tørke blodet mitt og de skulle ikke tvinge meg til å leve. Det var ikke jeg som var målet, men jeg ble likevel så redd.

Jeg tenkte på naboene, på huseierne. Hva trodde de nå, når tre mennesker fra ambulansen gikk inn i gården?  Ventet de seg et kaos igjen? Tenkte de at det hadde klikket for meg igjen? Tenkte de jeg ville ta livet mitt igjen? Jeg, som har blitt så glad i livet skulle da ikke ta livet av meg, men jeg tror jeg døde litt i det jeg satt der med tre autoritære mennesker fra sykehuset og ambulansen.

Det er over nå, Farger. Det er over. Du skal slippe å bli hentet i ambulanse mer, for du har kommet lenger, og blir du hentet av de igjen er det ikke selvforskyldt. Du vil ikke lenger dø, du skader deg heller ikke lenger. Du er nokså stabil og du er ved dine fulle fem. Det er over nå Farger, du ble bare skremt.

"Dine sterke følelser er din gave - og ditt slit."

google.com

Mitt liv, min historie. Et hav av minner, bekker av tårer.

Mitt liv, min historie. Min styrke og min svakhet.

Det er levd liv.

Det er sorg og glede.

Farger, det er meg, med alt av vondter og goder.

Dine sterke følelser er din gave, og ditt slit, sa hun. Og med ett falt noen biter på plass.

Jeg er begavet med følelser så sterke at de tidvis har tatt livet av meg.

Jeg er begavet med følelser så sterke at jeg kan gråte av glede en regnværs dag.

Det er min gave, og mitt slit.

Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

To gode dager!

I går var en av beste dagene jeg har hatt på evigheter. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik dag. Og Gud så godt det var. Å bare være, å bare leve, å bare være Farger.
Angsten var følgesvenn, det samme var de vonde minnene og alt som ligger i min historie, men ikke i den grad at det tok over dagen min. Jeg klarte å leve med alt det vonde i går, og det var sårt etterlengtet.

Jeg startet dagen noe seint, trøtt da vet dere. Og så kom venninne J og hennes lille sønn. Vi gikk en tur i sola, og jeg trillet vogna som vanlig. Vi skravlet og koste oss, før vi kom hjem til meg igjen og fikk besøk av enda en venninne. Vi satt her i stuen og lekte med lillemann, tok bilder, drakk kaffe og hadde det bare koselig.

Da de dro var overskuddet i kroppen en faktum, og jeg som er ute av trening når det kommer til å kjenne overskudd visste ikke riktig hva jeg skulle ta meg til. Men så fant jeg ut av det, jeg bakte kanelsnurrer :) Og de ble sannelig gode også. Og så brukte jeg kvelden til å krabbe inn i koseklærne og se på tv.

I dag har også vært en god dag. Sola skinner og jeg har fått vasket huset, vasket klær, drukket te ute i sola og ryddet og ordnet her hjemme. Det er så godt å ha overskudd til å få til slikt.
Alle er opptatt i dag, og så i dag som jeg har lite angst og kunne tenkt meg det ene og det andre. Men, da må jeg underholde meg selv i stedet, og det får jeg til sånn noen lunde.

Det er rart med slike dager. Jeg er ikke vant til å ha det slik. Jeg er vant til å leve i en uutholdelig smerte dag ut og dag inn. Jeg er vant til å kjempe mot en vanvittig angst, jeg er vant til å kjempe for slippe unna vonde minner og traumer som hjemsøker meg. Jeg tilbringer dagene mine innenfor disse fire veggene der jeg kjemper mot tankene om å avslutte. Men så kommer det slike dager som disse to og overrumpler meg fullstendig. Jeg håper det blir flere slik dager.

Florence and the machine har vært spilt på full guffe i hele dag, jeg er kjempe glad i musikken deres. Energisk musikk, med tekster som ikke er tomme og teite. Kommer de til Norge skal jeg definitivt på konsert!

I går var en svært tung dag. Jeg lå i senga til klokka var fire på ettermiddagen, og deretter var jeg kun oppe for å røyke. Jeg spiste knapt og orket ingenting. Frem til to venninner kom på besøk. Da ble det liv i heimen. Det var slitsomt men godt med besøk. Jeg har nære, gode venner som jeg er veldig glad i. De er familie for meg.

Tilstanden jeg er i når jeg er sengeliggende er vond. Jeg er liksom nummen i hele kroppen og i hodet. Angsten er ikke på det verste da, men de vonde tankene og følelsene er der. Jeg overmannes av en utslitthet jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg unna, og jeg føler lite håp og tro på at det skal gå bra med meg. Håpet og troen er essensielt for at jeg skal holde ut, jeg MÅ håpe og jeg MÅ tro at det skal gå bra med meg, uten det taper jeg kampen.
Denne nummenheten kommer nå og da. Da bare ligger jeg og gjør ingenting. Jeg sover ikke en gang, bare ligger. Latskap ville kanskje noen sagt, men det er way past latskap, det er ren og skjær smerte som tar all energi.

I dag startet dagen nokså greit. Jeg slapp å ta sobril fra morgenen av fordi angsten ikke var mer enn at jeg holdt det ut. P.t. kom kl ti, da var jeg stille, sliten, redd og trist. Hun så det på meg sa hun. Det var godt å ha K fra P.t. her. Det er godt å bare være i samme rom med noen som forstår, som vet og som ikke krever noe mer eller mindre, annet enn at jeg skal dele samtalene med henne.
Da hun dro krabbet jeg under teppet, fordi jeg var nummen igjen, men jeg ble ikke værende der denne dagen.

Mamma kom halv tre for å hente handlelappen. Jeg går jo ikke på butikker selv, noe som er en stor sorg for meg, for jeg lengter sånn etter å komme ut. Mamma må handle alt det jeg trenger, klær kjøper jeg på nettet.
Da mamma kom kommenterte hun at jeg så bedre ut i dag, at jeg smilte og virket blid. Det mamma ikke skjønte var at jeg smiler når jeg er nervøs. Det er ikke med vilje, men jeg kan fort le, flire eller smile når angsten tar meg. For jeg kan ha angst med mamma også skjønner dere. Angst for og med alt.
Mamma handlet og kom tilbake. Da tok vi en kopp te og en røyk ute i sola. Det hjalp at mamma kom innom en tur, jeg kom ut av nummenheten min. Jeg fikk snakket litt og bare vært med mamman min som var litt sliten i dag.

Jeg har akkurat lagd maten til i kveld klar, jeg har tømt søppel og støvsuget, tatt oppvask og ryddet litt. Det er kanskje ikke så mye for dere som leser, men for meg er det vanskelig å få gjort unna oppgavene. Det er vanligvis ikke rotete eller møkkete her, jeg holder det i orden, men det krever veldig mye av meg fordi hodet mitt er så fullt opp at det tar all energi fra meg. Men i dag fikk jeg heldigvis gjort litt, og da blir jeg stolt ;)

Jeg tror denne kvelden kan bli en av de bedre denne uken, håper det.

Lengselen etter livet.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet, ser ut og finner solen som glitrer på himmelen. Å som jeg lengter ut, jeg vil ut. Ut å gå, ut å møte mennesker, ut å leve. Jeg blir sittende ved kjøkkenbordet.

Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.

Desperasjonen tar meg i et øyeblikk. Desperasjonen etter å komme vekk fra dette inne i meg som ødelegger for livet jeg kunne levd. Jeg ber til Gud om å gi meg styrke, om å hjelpe meg med å bli frisk fra angsten. For det er angsten som er det verste. Jeg har kanskje andre diagnoser også, men de er ikke like fremtredende. Det er angsten som stopper meg i å leve. Det er angsten som gjør meg til en fange i mitt eget sinn og skinn.

Panikken over å plutselig forstå hvordan livet mitt er blir stor. For hvem vil leve som dette. Hvem vil vel være en fange. Jeg lengter så etter å leve, etter å komme ut, å treffe mennesker, gå i butikker og se på klær og ting. Jeg lengter så inderlig, men jeg kommer meg ingen vei.

Tvangen i meg krever stadig mer. Skal jeg bli en fange av tvangshandlinger også? Jeg klarer ikke stå i mot, for det er så altfor skummelt å skulle ta straffen jeg tror jeg kommer til å få dersom  jeg ikke gjør som tvangen sier. Det er ikke spesielle rutiner jeg har ift. tvang, det er plutselige tanker som at koppene må settes slik eller sånn, eller at jeg ikke kan ha på meg den genseren jeg først tok på meg om morgenen. Jeg tror jeg kommer til å bli straffet dersom jeg ikke gjør som tvangen sier, at jeg kommer til å få kjeft, bli ydmyket eller angrepet. Det er veldig krevende og vondt å leve med tvang.

Jeg ser på venninnene mine, hvordan de lever sine hektiske liv. Jeg skulle ønske jeg levde som de. Levde med travle dager. Dagene mine er lange, og vonde. Jeg har det vondt inne i meg hele tiden, jeg har angst i meg hele tiden. Hvert eneste minutt gjennom hele dagen, hver eneste dag, hver eneste uke. Det er slik jeg lever, og jeg skjønner ikke hvordan  jeg skal holde det ut. Det er så vondt, det er så fylt med frykt, det er så ensomt.

Jeg skulle også ønske jeg hadde noen å dele hverdagen min med, en kjæreste som kunne være glad i meg for den jeg er med alle mine problemer. Men det har jeg ikke troen på at noen hadde orket eller maktet å være en del av, derfor prøver jeg heller ikke å finne noen kjæreste. Det er vanskelig for meg å bli trygg på mennesker, det tar veldig lang tid, og med angsten og smerten i meg, hvordan skulle jeg klart å bli trygg på en eventuell kjæreste? Og til sist, hvem i all verden hadde orket å være min kjæreste? Hva har jeg å tilby? Ingenting, jeg har ingenting å tilby noen bortsett fra bekymringer og problemer. Det er vondt å vite.

Energien er fortsatt ikke bra. Men i dag kom jeg meg opp innen klokka ni. Jeg har ryddet litt og tenkte å støvsuge, men da gikk liksom luften litt ut av meg. Jeg skal gjøre det i dag, jeg venter bare litt. Dessuten følte jeg et veldig behov for å skrive, høre på musikk og få lesset ut av meg en masse dritt som jeg tenker på.

Jeg tenker mye på det om jeg kommer inn på avdelingen eller ikke. Hva gjør jeg om jeg ikke kommer inn der? Hva om heller ikke de kan hjelpe meg? Skal jeg leve som dette i all min tid da? Det orker jeg ikke.
Noen ganger skulle jeg ønske familien min kunne sagt til meg at det var greit at jeg døde, at de så at det er til det bedre for meg. Noen ganger skulle jeg ønske de kunne kysse meg farvel og la meg gå, fordi det er så smertefullt å være i live, å leve. Men de er glade i meg og lar meg ikke slippe å leve. Jeg har jo prøvd så mange ganger og enda er jeg i live. Jeg vet de ikke vil la meg gå fra de uten at de prøver å stoppe meg. Men hva om det er til det bedre for meg at jeg dør? Hva om det faktisk ikke er en bedre fremtid i møte der fremme? Hva om jeg må leve som dette til jeg blir gammel og dør mens angsten herjer i meg som den gjør hele tiden? Jeg er livredd, jeg tror det er det det kalles, livredd. Jeg trenger hjelp og jeg tror, selv om det vil bli veldig tøft, at det kan være riktig behandling der jeg nå er søkt inn. Jeg nærmest tryglet de på mailen jeg sendte om hjelp, jeg håper de tar meg alvorlig og ser hvor mye jeg trenger dette.

Møtet.

Jeg er fortsatt sliten etter gårsdagen, men prøver å skrive litt om møtet likevel. Det blir hverken godt skrevet eller særlig innholdsrikt. Jeg er for sliten.

I går var dagen da jeg skulle i møte i Asker på avdelingen jeg er henvist til.
Jeg fikk ikke sove med det første kvelden før, jeg gruet meg så mye. Opp og ned av senga for å røyke, men til slutt tok søvnen meg igjen, endelig.

Da morgenen var kommet og jeg måtte gjøre meg klar ble angsten hinsides sterk! Til slutt måtte jeg legge meg ned for å ikke kaste opp. Jeg skalv og skalv og var helt ute av kontroll. Jeg tok, som jeg alltid gjør, beroligende og da de begynte å funke roet det seg litt.
Halv ti kom legen og hentet meg, og så kjørte vi nærmere to og en halv time for å endelig nå målet.

Vi ble møtt av to hyggelige menn som viste oss vei inn til et kontor der vi skulle ha møtet. Jeg var ganske neddopet men fikk sagt litt likevel.

Vi snakket om litt forskjellig under møtet, og da det var ferdig satt jeg igjen med en klam følelse av at dette ikke hadde gått så bra, at jeg ikke hadde fått frem det jeg ville, og at de ikke hadde spurt nok. Jeg vet ikke om det er riktig, men det føles slik.

Turen hjem gikk greit, men jeg turte selvsagt ikke på kafe så fastlege K måtte kjøpe maten sin på en bensinstasjon. Jeg er så feig.

I og med at jeg følte møtet fikk litt dårlig sendte jeg mail til en av de jeg snakket med i dag. Der fortalte jeg litt mer og ba kjære vene om hjelp fra de. Jeg nærmest tryglet.

Ventetiden blir spennende, og vond. Det vil nå bli tatt opp i et inntaksteam før jeg etter en stund får det endelig svaret. Det er mange søkere, få plasser og lang ventetid om man kommer inn. Jeg kan vente så lenge jeg vet jeg får hjelp. I mellomtiden får jeg bare smøre meg med en tålmodighet jeg ikke riktig vet om jeg har.
Kryss fingrene for at jeg kommer inn....

Alene i hulen min.

Jeg sover, sover og sover. Sovehjertet mitt har tatt helt av.
Legger meg rundt klokken ti på kvelden og står ikke opp før etter tolv neste dag.

Kanskje er det fordi jeg ikke orker å forholde meg til dagene, fordi jeg kan sove bort noen av timene jeg ellers må tilbringe i angst og indre kaos og smerte? Jeg tror det er derfor, jeg orker bare ikke de lange dagene.

Tvangen er ille om dagen. Jeg må gjøre ting slik og slik, hvis ikke vil jeg komme til å bli straffet. For det er det min tvang går ut på. Jeg er redd for å straffes på en eller annen måte. Å få kjeft, å bli ydmyket, å bli angrepet. Jeg er livredd de tre tingene og gjør alt det jeg kan for å unngå det. Så tvangen herjer, og jeg føler meg ganske så forsvarsløs mot den!
Jeg har fulgt med på Psyk Forandring som handler om Ocd (tvangslidelse), og jeg ser jo der at det de er redd for ikke skjer. De dør ikke, de blir ikke hivsmittet og de blir ikke skadelidende av å stå i mot og eksponere seg for sine tvangstanker. Men jeg har ikke sett at noen av de er redd for å bli straffet, og dermed har jeg likevel ikke noe å relatere meg helt til i det programmet.
Tvangen min er ikke like sterk hele tiden, men av og til blir det veldig mye, og det er slitsomt. Jeg vil ikke bli straffet.

Tankene rundt vurderingssamtalen kverner mye. Jeg gruer meg veldig, for jeg vet jo ikke utfallet av det. Dessuten vil det bli stilt en del utdypende spørsmål rundt det som sto i henvinsningen, og det vil igjen si at det kommer til å bli veldig krevende og ubehagelig. Det som står i henvisningen er jo min historie, mine problemer og min smerte, og nå må jeg snart sitte i et rom med fremmede og utdype dette. Det kommer nok til å bli vondt, og pinlig, vanskelig og krevende. Jeg håper fastlege K kan bli med slik som de fra avdelingen ønsker.

Jeg er inne i den lille hulen min nå. Jeg vil ikke være med noen, helst ikke snakke noe særlig med noen. Kanskje er det det sorte, mørke hullet som søsteren min beskrev. Kanskje trenger jeg bare litt fritid. Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er så ensomt her, fordi jeg ikke orker eller vil være med noen. Det jeg vil er å høre på musikken min, susle rundt i hjemmet, skrive og sove.
Kanskje er det skammen over å være meg som råder nå? For gudene skal vite at jeg skammer meg over meg selv. Jeg føler meg så dum, så rar og annerledes, og det er skamfullt. Da er det bedre å være alene, slik at jeg slipper å dele meg selv med noen og vise mitt rare jeg til andre.
Men jeg slipper ikke unna mennesker så lett. I dag kom det plutselig to store og en liten en på døra. Klokka var nærmere halv to og jeg satt fortsatt i morgenkåpen. Jeg kan jo ikke jage de vekk heller, så jeg satt meg ut på trappen med de og drakk kaffe og skravlet med de. Det var hyggelig, og jeg syns det var godt å se noen og snakke med noen selv om angsten herjet og styrte mye, tvangen også. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjer på utsiden når det er så mye som skjer på innsiden.

Jeg tenkte på en ting. Er det noen dere som leser ønsker jeg skal skrive om? Utdype, forklare eller ta opp? Si i fra så skal jeg se om jeg får laget et innlegg som dere lesere ønsker å lese om :)

En uke i stor spenning.

For noen dager siden fikk jeg et brev fra avdelingen jeg er søkt inn på.

Jeg er kommet inn for vurderingssamtale!

Jeg begynte å gråte, jeg. Gråt av lettelse og glede, men også av redsel. For hva om de finner ut gjennom samtalen at jeg ikke passer til opplegget deres? Hva om de ser på meg som de aller fleste andre ser meg som, at jeg ikke passer inn til deres behandlingsopplegg? Hva om jeg ikke kommer med!
Og så var det gleden og lettelsen. Jeg har i alle fall ikke fått avslag, til nå. De vil i alle fall snakke med meg.

Jeg ber, jeg håper, jeg ønsker og jeg drømmer om å få komme med i dette behandlingsopplegget. Jeg trenger det så inderlig.

Jeg har levd i det søsteren min beskrev som, et sort hull, i mange, mange år. Når skal det ta slutt? Jeg vil gjerne ut til solen, se strålene, kjenne glede, varme, lykke, ro, fred og tilfredshet. Jeg trenger det nå.
Jeg trenger å få orden på livet mitt, for slik som det er nå så lever jeg ikke et verdig liv. Jeg tar gale beslutninger som straffer seg, jeg er fanget i angsten og lever som en fange og jeg lever daglig med en indre smerte som jeg til stadighet tenker at er uutholdelig. Jeg vil så gjerne ut av dette sorte hullet. Jeg vil så gjerne få et liv, jeg også.

Kryss fingre og tær for meg, for neste mandag sitter jeg i en samtale som kan være avgjørende for resten av mitt liv.

Brukendes til noe!

Det er lenge siden jeg har skrevet. Har ikke hatt ord, har ikke hatt ork, har ikke sett meningen med å dele noe. Men, nå føler jeg skrivelysten er tilbake, i alle fall denne dagen.

Ukene har artet seg forskjellig, særlig dagene og timene. Jeg har vært noe sengeliggende igjen, både på grunn av psyken men også fordi kroppen  min ikke er i form. Jeg sliter mye med svimmelhet, såpass at jeg støtt og stadig holder på å besvime. Jeg er også totalt utslitt til tider, så noe mangler i denne kroppen.

På mandag kommer fastlege K å henter meg her hjemme for å ta meg med til legekontoret slik at det kan bli tatt blodprøver av meg. Jeg tør i utgangspunktet ikke ut, i alle fall ikke å sitte på et legekontor, men jeg MÅ få tatt disse blodprøvene for å prøve å få kroppen på rett kjøl igjen. Så jeg får bare gjøre det. Jeg gruer meg mye, gruer meg til å være svimmel, gruer meg til å ha sterk angst, for jeg vil ikke ta beroligende når de skal måle blodtrykk og diverse. Da vil jeg vel allerede ha roet ned alt i kroppen og de vil ikke få en riktig måling.
Fastlege K er kjempe snill som gjør dette for meg, henter meg hjemme, blir med meg og kjører meg hjem igjen, det til tross for at jeg bor tre minutter unna legekontoret. Hun vet om og skjønner angsten min.

De siste dagene har jeg passet denne lille krabaten.

Det er mye pass å ha en liten valp i hus, særlig når valpen er så liten at man må passe på hvor man tråkker for å ikke ta livet av småen! Men, til tross for tørking av tiss og bæsj, pass og oppdragelse er det bare herlig å ha et dyr i hus. Det gir en ro i meg som jeg savner så i det daglige. Jeg blir ikke kvitt angsten i meg selv om jeg har en valp i hus, men jeg kan kjenne at jeg er noe roligere. Jeg skulle ønske jeg hadde min egen hund, men det kan jeg ikke, fordi jeg ikke er frisk nok. Jeg må vite at jeg er i stand til å gå tur ute med hunden hver eneste dag, og jeg må ikke minst vite at jeg er hjemmeværende med hunden og ikke stadig vekk innlagt.  Men en gang, når jeg blir frisk, da får jeg meg min egen lille valp jeg kan forme til å bli en fin voksen hund. I mellomtiden koser jeg meg som avlastningshjem for lille Bella som er en 680 grams blanding av chiuaua og pomeranian. Det er mye jeg drømmer om for livet mitt, en av drømmene er å være frisk nok til å dele hjemmet mitt med en hund. Jeg har mange drømmer i meg og på gode dager tror jeg på de også, at jeg kan nå de.

Det beste med å passe Bella er å hvile sammen med henne. Da ligger vi sammen på sofaen under et teppe. Hun roer seg så fort jeg løfter henne opp og inntil meg, og når vi hviler ligger hun og sover søtt på brystet mitt. Det er god nærhet det, det er bare så koselig.

Selv om Bella ikke er min føler jeg meg ansvarlig for henne. Eierne hennes spurte meg før de kjøpte henne om jeg hadde mulighet til å være behjelpelig med å passe henne når de er på skole og jobb. De var litt avhengig av at noen kunne nettopp det, stille opp når de ikke er hjemme i den perioden der Bella ikke kan være så lenge alene. Jeg sa ja, og jeg tenkte ikke på det som et ork. Jeg ville dette. Og med den oppgaven føler jeg at jeg er brukendes til noe. Noen trenger meg, noen stoler på meg. Noen har bruk for meg! Det er en god følelse. Jeg gleder meg til å følge den lille til hun blir en trygg voksen hund :)

Til mamma.

Gratulerer med morsdagen, mamma!

Da du var 21 år ble du gravid med meg. I ni måneder lå jeg i magen din, og da du hadde fylt 22 år kom det en liten jentebaby til verden. Da fødte du meg. Fra før av hadde du og pappa søster som allerede var blitt fire år gammel. Dere var litt vel tidlig ute med å starte familielivet ;)

Navnet mitt som søster fikk velge kunne dere vært litt mer behjelpelige med syns jeg, det oser åttitallet og kreppet hår av det virkelige navnet mitt. Takk for den søster ;)

Du var 17 år da du og pappa fikk søster og ble foreldre for første gang. Det er en brå start på voksenlivet i det man fortsatt er tenåring. Men dere fikk mye hjelp fra besteforeldrene våre og dere klarte dere bra. Dere fikk heldigvis muligheten til å være ungdommer selv om dere var blitt foreldre.

I mine første leveår var jeg et stille barn. Jeg hadde astma og gikk på medisiner som gjorde meg litt mer rolig enn mine jevnaldrende var. Du har fortalt at jeg kunne sitte i lekegrinden og leke for meg selv lenge av gangen, jeg krevde ikke så mye. Men så kom tre års alderen og jeg sluttet på medisiner - da våknet jeg!
Hallo verden, her er jeg. Og jeg tok verden med storm.
Du fikk litt å henge fingrene i vet jeg, og tross din unge alder klarte du mammaoppgaven for to små jenter veldig bra.

I løpet av tiden du gikk gravid med meg ble du syk. Du fikk angst og du fikk også depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men det var da det startet, da dine mange års strev og slit satt i gang. Noen ganger tenker jeg at jeg er skylden i alle dine problemer, for hadde jeg ikke ligget i magen din ville du kanskje ikke blitt syk?! Jeg tar på meg mye skyld for smerten du lever i og med.

Jeg vil tro du hadde en drøm om hvordan livet til familien vår ville bli i fremtiden. Jeg vil tro du drømte om hvordan jeg og søster kom til å bli som voksne, barnebarn, svigersønner og alt som hører til. Jeg er veldig lei meg for at jeg knuste en del av de drømmene dine, mamma. For livet med meg som datter ble nok på ingen måte som du hadde sett for deg.

Jeg var et sårbart barn. Jeg hadde så mye samvittighet i meg at jeg stadig ble gnagd på av den, selv om jeg ikke hadde vært slem. Og jeg var veldig, veldig avhengig av deg. Kanskje var jeg mest avhengig av deg fordi jeg hele tiden prøvde å finne det friske i deg, fordi jeg visste at det bodde noe annet enn angst og depresjon i deg?

Allerede som åtteåring ble jeg syk for første gang, og det var nok ikke lett for dere å se grunnen til at jeg ble dårlig. Det var ingen som visste grunnen og jeg selv klarte ikke sette ord på det. Men jeg forsto at noe var galt og jeg hadde det forferdelig vondt inne i meg i den tiden.
Samtidig gikk din sykdom mer inn på meg i min barndom enn jeg, du eller noen andre forsto. Jeg kan huske deg sitte ved kjøkkenbordet oppløst i tårer gang på gang, med fløyelsmorgenkåpen på deg. Jeg spurte deg hva som var galt, men du sa alltid at det ikke var farlig og at jeg kunne gå ut i stuen å leke litt.
Jeg kom ikke inni barnehagen før jeg var fem år, dermed ble jeg værende hjemme med deg, og det var nok på ingen måte bra. Jeg fikk se og oppleve for mye av din sykdom, og det skapte en utrygghet som satt spor. Hadde jeg ikke hatt denne medfødte sårbarheten i meg ville jeg nok tålt dine plager mye bedre, men jeg var nå det, et sårbart barn.

Jeg kan huske at du ikke klarte å være med meg første skoledag, fordi angsten i deg krevde for mye. Jeg vet hva angst er nå, og jeg har så vondt av deg, for at du måtte slite med det når du i tillegg skulle ta deg av to barn og være en god kone. Alle de andre hadde mammaene eller pappaene sine der, det hadde ikke jeg, men jeg hadde mammaen til venninne T og det var trygt og godt.

Selv om du ikke kunne være med på alt slikt som de andre mammaene kunne så var det alltid noen som var med meg også. Om det så var besteforeldre eller pappa. Noen fulgte meg og var med meg. Jeg savnet likevel at du var der, for jeg var så avhengig av deg, det er noe spesielt med mammaer.

Da jeg ble litt større forsto jeg mer at du hadde noe som het angst og at det gjorde at du ble redd og ikke turte å gå ut eller på butikken. Ofte sendte du meg eller søster for å handle, men i motsetning til søster så likte jeg det aldri, fordi jeg ville gå på butikken sammen med mammaen min. Søster syns det var stas å få gå på butikken alene, for da følte hun seg voksen. Så forskjellig kan barn være og oppfatte ting.

Det var vanskelig for deg å holde på et "nei" når du hadde sagt det, og som barn utnyttet jeg det, fordi jeg visste at om jeg bare maste litt så fikk jeg et "ja". Ofte truet du med å ringe pappa på jobben i steden for å sette klare grenser selv. Da minnet du meg på hvor sint pappa kunne bli og spurte om jeg ville få kjeft. Da fikk jeg alltid den vonde klumpen i magen, for var det noe jeg var redd for så var det pappas sinne. Det at jeg ikke fikk klare grenser gjorde meg utrygg, har jeg i senere tid lært. Den slags skaper en utrygghet i et barn, og slik ble det. Den utryggheten bærer jeg i meg enda og jeg vet ikke om jeg blir kvitt den.
Men jeg klandrer ikke deg, fordi du hadde så mye å slite med. Du var sliten i hodet og sliten i kroppen, og å da stå der å holder på et "nei" foran en trassig femåring er ikke lett, og jeg skjønner at du heller brukte pappa som trussel for å få en kjapp stopper for maset mitt, enn å kjempe kampen med meg som den trassige ungen helt ut. Du gjorde ditt beste.

Jeg var veldig avhengig av deg, av lukten din, stemmen din og nærheten av deg. Jeg ville sitte i fanget så ofte jeg kunne, bli kilt på ryggen eller bli lest for. Noen ganger orket du å lese for meg, andre ganger ikke. Jeg var avhengig av hele deg og det må ha vært krevende for deg som mamma å ha meg rundt beina dine støtt og stadig. I og med at jeg var et sårbart barn var det du som mor som var min bauta, men bautaen min var ikke like stor og stødig som venninnene mine sine bautaer. Det var bare det at jeg ikke forsto at det var en forskjell der før jeg ble voksen og kunne se det hele i et annet perspektiv. Det var deg jeg ville ha, og jeg fikk ha deg også. For du var der for meg, som den kjærlige mammaen du var.

Du har alltid vært en kjærlig og varm mor. Det var mye kjærlighet i hjemmet vårt. Kjærlighet mellom deg og pappa og deres kjærlighet til oss to barna. Dere var også veldig flinke til å fortelle oss at det ikke var min eller søster sin feil at du var syk. Takket være ærligheten du og pappa gav oss slapp i alle fall jeg unna den verste skyldfølelsen som barn, men skyldfølelsen er nok større nå i voksen alder.
Det er ikke alle barn som opplever ekte og synlig kjærlighet i hjemmet sitt, men slik var det hos oss. Du og pappa danset tett på stuegulvet om det kom en fin sang på radioen, kysset og klemte oss to barna og fortalte oss ofte at dere var glade i oss. Den tydelige og varme kjærligheten er jeg dypt takknemlig for å ha fått og lært, og takket være det har jeg selv blitt et menneske med mye varme og kjærlighet i meg.

Da jeg kom i tenårene forandret livet vårt seg. Du og pappa separerte dere, jeg ble syk og søster hadde flyttet ut. Og så kom natten da pappa tok livet sitt, den natten da vi var så mange som mistet mannen vi var glade i.
Jeg hadde allerede fjernet meg fra både deg og pappa fordi jeg visste om ting jeg ikke skulle vite om. Og for å takle å bære denne hemmeligheten måtte jeg fjerne meg, fra dere begge. Jeg var allerede inne i en stor smertetilstand før pappa døde, og du forsto ikke hva som var skjedd med meg, hvorfor jeg heller ville være hos bestemor og bestefar enn hjemme, hvorfor jeg ikke taklet å få en klem fra deg lenger. Jeg kunne ikke mamma, fordi det var for tungt å bære hemmeligheten og på samme tid være nær deg.

Vi gikk inn i en stor sorg, jeg, du og søster, men også resten av den store familien vår. Det ble en nummen tilstand av sorg i lang, lang tid for oss alle. Nå ti år etter kan jeg endelig kjenne at jeg kan leve med denne sorgen. Men jeg vet ikke hvor greit du lever med sorgen, mamma.

Da jeg var seksten år gammel prøvde jeg å ta livet mitt for første gang. Det var et sjokk for deg å få vite det, at jeg lå på sykehuset og hadde gjort noe slikt mot meg selv.
Jeg er så lei meg for at det i de neste ti årene ville bli årlige selvmordsforsøk. Jeg er så lei meg for at jeg har kuttet opp den kroppen du en gang var med på å lage. Jeg er lei meg for all bekymring jeg gir deg ved å være syk, og jeg er lei meg for at jeg har knust drømmene du en gang hadde for meg.

Det er mye jeg kunne skrevet om deg og til deg mamma, men jeg vil ikke vise alt om vårt privatliv på nettet. Likevel følte jeg i dag at det var riktig å skrive til deg, skrive til mammaen min på morsdagen. Jeg vet at du ikke leser dette, fordi du ikke vet om bloggen min og knapt rører en laptop. Men jeg har uansett dedikert dette innlegget til deg.

Takk for at du gjorde så godt du kunne med å oppdra meg. Takk for all kjærligheten jeg fikk og får fra deg. Takk for at du hele tiden har stått ved min side og kjempet for meg. Takk for at du stiller opp for meg så mye som du gjør selv om jeg er voksen og egentlig burde klart meg selv. Takk for at du elsker meg som bare en mor kan elske barnet sitt og takk for at du fortsetter å elske meg selv om jeg feiler gang på gang.

Jeg er forferdelig glad i deg mamma <3

Beltesengen.

Jeg ligger der, i sengen og ser film. Jeg venter en telefon jeg gruer meg litt for og prøver å få tankene over på noe annet gjennom bildene som ruller over skjermen. Jeg er nokså rolig og følger nøye med på filmens budskap og historie. Det er godt, å ligge slik i sengen på kvelden og se film.

google.com

Det ruller en scene frem og noe i meg fryser til is. Noe i meg reagerer noe veldig på det jeg ser, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hva skjedde, hvorfor ble jeg så overmannet av tårer som vil ut, av skjelvende hender og hurtig pust? Jeg føler meg med ett desperat, fanget, livredd og forvirret.

google.com

Det var ikke blodet fra de små guttene som ble drept jeg reagerte så veldig på. Det var ikke arrogansen til politiet, ei heller morens vanvittige sorg og fortvilelse. Det var å se at en pasient ble lagt i belter som veltet verden min over til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var denne kvelden. 

Å se henne bli slept gjennom gangene, å høre hylene, å se beltene bli festet rundt kroppen mens hun ligger der desperat og helt, helt fanget. Det var det jeg reagerte så uventet på. Jeg trodde ikke jeg gjorde noe av den slags.

google.com

Jeg lå aldri mangfoldige timer i beltesengen av gangen, men jeg ble lagt i den mange ganger. Jeg mistet kontrollen, de tok over kontrollen for meg. Jeg ble slept gjennom gangene, båret og slengt i sengen. Jeg ble hylende reimet fast til sengen, og så roet det seg som regel etter en time eller så.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke husket alt jeg husker fra de ti årene jeg har vært pasient i psykiatrien. Av og til, ganske ofte, vil jeg bare glemme, fortrenge og ikke vite av historien min. Journalen min veier rundt tolv tusen gram, minnene fra tiden journalen beskriver er langt tyngre å bære.

Jeg kjemper kampen min for å få hjelp.

Det er for mye å fortelle og skrive om hva som er skjedd de siste månedene, med tanke på behandling som er blitt fratatt meg. Men nå er altså kampen i gang, nå skal det kjempes, det skal ikke dø`es. Jeg skal leve.

Pasientombudet er til stor hjelp i denne kampen. De har også vært med før da forsvarligheten av behandling har blitt for dårlig. Da har det som oftest ordnet seg, og jeg har fått hjelp i den tiden der det har vært nødvendig.
Jeg anbefaler alle som ikke får den hjelpen de trenger å ta kontakt med pasientombudet i sitt fylke for veileding, dialog og hjelp. De kan nemlig hjelpe, og de er der for pasienten.
Her finner dere hjemmesiden deres: http://www.pasientombudet.no/
Jeg og en representant fra pasientombudet som har min sak har sammen skrevet en klage til fylkesmannen der vi ber om en vurdering av forsvarligheten av mitt tilbud. Behandlingstiden er lang, men det får ta sin tid. I mellom tiden skal jeg bare konsentrere meg om å holde ut, stå på, være Farger som best jeg kan.

Min tante og min søster har engasjert seg i kampen min, og de ringer og styrer og ordner for å finne ut hvilke tråder man kan trekke i. Fastlegen min står også på. Det er mennesker som jobber for og med meg. Jeg er så uendelig takknemlig. <3

Er det forsvarlig å sende en totalt suicidal pasient hjem tre dager etter et alvorlig og godt planlagt selvmordsforsøk? Jeg lå i respirator, tre døgn etterpå ville de sende meg hjem fra den psykiatriske avdelingen jeg ble plassert på.
Er det riktig å skape håp ved å åpne opp for at Modum Bad sin traumegruppe kunne være aktuelt, for så å gi meg kontra beskjed fordi jeg ikke er stabil nok, for deretter å ikke tilby noe som helst som skulle hjelpe meg til å bli mer stabil?
Er det forsvarlig å la et traumatisert menneske sitte alene med alle minnene? Jeg begynte å huske, men jeg fikk beskjed om å ikke snakke noe om det, man skulle ikke snakke om slikt fordi jeg kunne retraumatiseres. Så jeg går rundt med minnene mine helt alene uten noen som kan veilede meg gjennom smertekaoset (blir man mindre traumatisert av å gå med det alene?).
Er det forsvarlig å ha meg hjemme om de sier det ikke er forsvarlig å ha meg på avdelingen?

Jeg kunne spurt spørsmål om forsvarlighet i det uendelige, men meningen er å gi en liten pekepinn på hva som er blitt gjort, hva som gjøres og hvorfor jeg reagerer så sterkt. Jeg er alvorlig syk, sier de, og jeg trenger og vil selv ha hjelp. Det får jeg ikke.

Som et siste forsøk har jeg selv googlet, lett og strevd for å finne et behandlingstilbud for meg. Jeg fant noe som kan passe, og nå blir henvisningen til Bet. behandlig ved Blakstad psykiatriske sykehus sendt av gårde. Jeg er mildt sagt skrekkslagen over henvisningen. Jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg orker ikke. Likevel vil jeg, jeg må og jeg ønsker så inderlig å få plass ved Bet. behandlingstilbudet deres. Når ingenting annet har fungert, hvorfor ikke prøve dette som siste utvei. Kryss fingre og tær for meg.
Her kan dere lese kort om Basal eksponeringsterapi?  http://old.vestreviken.no/modules/module_123/proxy.asp?C=16&I=182&D=2&mid=
Er det forresten noen der ute som har vært gjennom den typen behandling, som kan fortelle meg litt om hvordan det var?

Jeg ønsker meg et liv verdt å leve, en utvei av det sorte, mørke hullet, et glimt av himmel og et friskt pust.
Jeg vil så gjerne få hjelp til å hjelpe meg selv.

Frost.

Det spinner i hodet, ingenting er stille. 

Kroppen dirrer, hun kan ikke sitte rolig, må gjøre noe.

Varmt, det er så forferdelig varmt. Hun svetter, vrir av seg genser og bh for å dra på en tynn t-skjorte. All varmen, hun liker ikke å bli svett.

Hun springer rundt. Pakker inn gaver, vasker ned bad og rydder kjøkken. Støvsuger alle rom, går frem og tilbake og snakker høyt med seg selv.

Kaoset er komplett og det er ingenting som kan stoppe det, før det stopper selv.

Frost.

Kroppen er sliten og tung. 

Hun sitter med hendene mot hodet. Alle tanker veier tungt nå. Det er som om hodet ikke makter å bære vekten av de.

Gradene viser mange varme celsius til å gjøre det komfortabelt. Men hun er ikke varm. Genseren er på igjen, teppet pakket rundt kroppen.

Hun var en livredd okse som tyrefekteren jaget rundt. 

Nå er hun en hjelpløs fugleunge som har falt ut fra reiret.

Ingenting er virkelig, alt er så rart. 

Jeg ser så sløvet ut i speilet, innsiden min stemmer ikke lenger med utsiden. Jeg er ikke sløv, jeg er stressa, fortvila, forvirret og sint. Hvorfor er kroppen så rar og hodet så invadert? 

Hva er galt med meg? 

Du ser ikke sløv ut, Farger. Kroppsspråket ditt avslører hvordan det herjer inne i deg. 

Du ser jaget ut...

9000 gram med historie.

I gjennomsøk av hundrevis og kilovis av papirer fra min sykehistorie finner jeg at det ligger til grunne intet mindre enn 17 diagnoser fra sekstens års alder, frem til nå. Det er blitt utprøvd ca 10 medikamenter og jeg har vært innlagt rundt 30-40 ganger.
Da skal det også nevnes at jeg mangler papirer fra ca tre-fire innleggelser og de fleste polikliniske notater som sikkert også har satt sine diagnoser og brukt sine medikamenter.

Men en grundig og langvarig utredning er ikke lett å få. Jeg har bedt om det, og innleggelsene har vart i ca tre uker hver gang, da med to til tre samtaler med behandler som skal stille diagnose. Er det nok til å utrede meg, å virkelig ta en grundig utredning?

Å lese papirene setter det hele i perspektiv: Jeg strever med ca like mye nå som jeg strevde med da jeg kom inn i psykiatrien som sekstenåring. Noen synlige symptomer er borte etter lang tids jobbing, heldigvis, ellers har mye tiltatt og blitt verre. Jeg leser en lite oppløftende historie, og hele historien vil jeg i grunn ikke dele med noen i dette universet.
Jeg har ledd høyt av min egen galskap, rynket pannen i frustrasjon over lese hvor misforstått jeg tidvis var og tatt pauser fordi jeg ikke orker å ta inn over meg sørgelige fakta. Det hele er en selvoppfunnet egenforskning for å prøve å finne noen svar, noen linker i meg selv. Det går helt fint å lese det, men det er også fint å ta pauser fra det og heller gjøre noe morsomt og givende.

Jeg kan bare ikke gi meg ikke før noen sier seg villig til å finne ut av det med meg, på den riktige måten. Noen som vet om et sted eller et menneske som tar på seg den slags oppgaver?

Jeg har noen kilo med papirer igjen...So long!

Jeg kan endelig se...

(Sort)

(Hvitt)

.FARGER.