Møtet.

Jeg er fortsatt sliten etter gårsdagen, men prøver å skrive litt om møtet likevel. Det blir hverken godt skrevet eller særlig innholdsrikt. Jeg er for sliten.

I går var dagen da jeg skulle i møte i Asker på avdelingen jeg er henvist til.
Jeg fikk ikke sove med det første kvelden før, jeg gruet meg så mye. Opp og ned av senga for å røyke, men til slutt tok søvnen meg igjen, endelig.

Da morgenen var kommet og jeg måtte gjøre meg klar ble angsten hinsides sterk! Til slutt måtte jeg legge meg ned for å ikke kaste opp. Jeg skalv og skalv og var helt ute av kontroll. Jeg tok, som jeg alltid gjør, beroligende og da de begynte å funke roet det seg litt.
Halv ti kom legen og hentet meg, og så kjørte vi nærmere to og en halv time for å endelig nå målet.

Vi ble møtt av to hyggelige menn som viste oss vei inn til et kontor der vi skulle ha møtet. Jeg var ganske neddopet men fikk sagt litt likevel.

Vi snakket om litt forskjellig under møtet, og da det var ferdig satt jeg igjen med en klam følelse av at dette ikke hadde gått så bra, at jeg ikke hadde fått frem det jeg ville, og at de ikke hadde spurt nok. Jeg vet ikke om det er riktig, men det føles slik.

Turen hjem gikk greit, men jeg turte selvsagt ikke på kafe så fastlege K måtte kjøpe maten sin på en bensinstasjon. Jeg er så feig.

I og med at jeg følte møtet fikk litt dårlig sendte jeg mail til en av de jeg snakket med i dag. Der fortalte jeg litt mer og ba kjære vene om hjelp fra de. Jeg nærmest tryglet.

Ventetiden blir spennende, og vond. Det vil nå bli tatt opp i et inntaksteam før jeg etter en stund får det endelig svaret. Det er mange søkere, få plasser og lang ventetid om man kommer inn. Jeg kan vente så lenge jeg vet jeg får hjelp. I mellomtiden får jeg bare smøre meg med en tålmodighet jeg ikke riktig vet om jeg har.
Kryss fingrene for at jeg kommer inn....