Lengselen etter livet.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet, ser ut og finner solen som glitrer på himmelen. Å som jeg lengter ut, jeg vil ut. Ut å gå, ut å møte mennesker, ut å leve. Jeg blir sittende ved kjøkkenbordet.

Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.

Desperasjonen tar meg i et øyeblikk. Desperasjonen etter å komme vekk fra dette inne i meg som ødelegger for livet jeg kunne levd. Jeg ber til Gud om å gi meg styrke, om å hjelpe meg med å bli frisk fra angsten. For det er angsten som er det verste. Jeg har kanskje andre diagnoser også, men de er ikke like fremtredende. Det er angsten som stopper meg i å leve. Det er angsten som gjør meg til en fange i mitt eget sinn og skinn.

Panikken over å plutselig forstå hvordan livet mitt er blir stor. For hvem vil leve som dette. Hvem vil vel være en fange. Jeg lengter så etter å leve, etter å komme ut, å treffe mennesker, gå i butikker og se på klær og ting. Jeg lengter så inderlig, men jeg kommer meg ingen vei.

Tvangen i meg krever stadig mer. Skal jeg bli en fange av tvangshandlinger også? Jeg klarer ikke stå i mot, for det er så altfor skummelt å skulle ta straffen jeg tror jeg kommer til å få dersom  jeg ikke gjør som tvangen sier. Det er ikke spesielle rutiner jeg har ift. tvang, det er plutselige tanker som at koppene må settes slik eller sånn, eller at jeg ikke kan ha på meg den genseren jeg først tok på meg om morgenen. Jeg tror jeg kommer til å bli straffet dersom jeg ikke gjør som tvangen sier, at jeg kommer til å få kjeft, bli ydmyket eller angrepet. Det er veldig krevende og vondt å leve med tvang.

Jeg ser på venninnene mine, hvordan de lever sine hektiske liv. Jeg skulle ønske jeg levde som de. Levde med travle dager. Dagene mine er lange, og vonde. Jeg har det vondt inne i meg hele tiden, jeg har angst i meg hele tiden. Hvert eneste minutt gjennom hele dagen, hver eneste dag, hver eneste uke. Det er slik jeg lever, og jeg skjønner ikke hvordan  jeg skal holde det ut. Det er så vondt, det er så fylt med frykt, det er så ensomt.

Jeg skulle også ønske jeg hadde noen å dele hverdagen min med, en kjæreste som kunne være glad i meg for den jeg er med alle mine problemer. Men det har jeg ikke troen på at noen hadde orket eller maktet å være en del av, derfor prøver jeg heller ikke å finne noen kjæreste. Det er vanskelig for meg å bli trygg på mennesker, det tar veldig lang tid, og med angsten og smerten i meg, hvordan skulle jeg klart å bli trygg på en eventuell kjæreste? Og til sist, hvem i all verden hadde orket å være min kjæreste? Hva har jeg å tilby? Ingenting, jeg har ingenting å tilby noen bortsett fra bekymringer og problemer. Det er vondt å vite.

Energien er fortsatt ikke bra. Men i dag kom jeg meg opp innen klokka ni. Jeg har ryddet litt og tenkte å støvsuge, men da gikk liksom luften litt ut av meg. Jeg skal gjøre det i dag, jeg venter bare litt. Dessuten følte jeg et veldig behov for å skrive, høre på musikk og få lesset ut av meg en masse dritt som jeg tenker på.

Jeg tenker mye på det om jeg kommer inn på avdelingen eller ikke. Hva gjør jeg om jeg ikke kommer inn der? Hva om heller ikke de kan hjelpe meg? Skal jeg leve som dette i all min tid da? Det orker jeg ikke.
Noen ganger skulle jeg ønske familien min kunne sagt til meg at det var greit at jeg døde, at de så at det er til det bedre for meg. Noen ganger skulle jeg ønske de kunne kysse meg farvel og la meg gå, fordi det er så smertefullt å være i live, å leve. Men de er glade i meg og lar meg ikke slippe å leve. Jeg har jo prøvd så mange ganger og enda er jeg i live. Jeg vet de ikke vil la meg gå fra de uten at de prøver å stoppe meg. Men hva om det er til det bedre for meg at jeg dør? Hva om det faktisk ikke er en bedre fremtid i møte der fremme? Hva om jeg må leve som dette til jeg blir gammel og dør mens angsten herjer i meg som den gjør hele tiden? Jeg er livredd, jeg tror det er det det kalles, livredd. Jeg trenger hjelp og jeg tror, selv om det vil bli veldig tøft, at det kan være riktig behandling der jeg nå er søkt inn. Jeg nærmest tryglet de på mailen jeg sendte om hjelp, jeg håper de tar meg alvorlig og ser hvor mye jeg trenger dette.