Jeg er forelsket.

Han er forelsket i meg.

Vi er kjærester, du og jeg.

Øynene dine.

Lukten din.

Når du strekker deg om morgenen.

Smilet ditt.

Armen din rundt meg, trygghet. 

Ordene dine.

Stødigheten din.

For deg, og meg, skal jeg jobbe.

For deg, og meg, skal jeg bli friskere enn noen gang.

For deg, og meg, skal jeg fri meg fra angsten.

For jeg vil leve, med deg. 

Ferien min.

Jeg er på ferieee <3

Første by ut var Oslo, der koste jeg meg mye. Jeg fant virkelig roen og nøt det å være langt hjemmefra og bare svære en anonym fotgjenger i Oslos gater. Ingen visste om historien min, ingen visste om arrene mine, ingen visste om angsten i meg. Jeg kunne bare være Farger, som ingen kjente, og det var godt.

Noe av det beste i Oslo var selvsagt å få være med søsteren min og samboeren hennes. Jeg drikker fortsatt ikke alkohol, og det ble en ny opplevelse å være der uten å være trøtt og fyllesyk. Søsteren min og samboeren hennes bemerket at jeg hadde forandret meg, blitt mer voksen og rolig, og det var veldig godt å høre. For det er akkurat det jeg vil bli, slå meg mer til ro og bli mer voksen til sinns. Vi koste oss med god mat og god drikke, som hjemmelaget juice laget av masse spennende frukter som vi ikke har på bygda der jeg kommer fra. Vi spilte spill, vi gikk turer og bare slappet av.
Jeg brukte kveldene på å skrive med stearinlys som eneste lyskilde. Det har vært godt å skrive nå, for det har ikke vært så greit å være Farger en liten stund nå. Skrivingen har vært ren terapi, og for søsteren min som er forfatter så var det helt okei at jeg buret meg inne i musikken og skrivingen noen timer selv om jeg var på besøk. Hun skjønner godt dette med viktigheten av å skrive.
Noe som også var nydelig med å være i Oslo var det å sitte alene på bakeriet med pc og frokost. Helt anonym, helt angstfri.
Og så var det kolonihagen som jeg forelsket meg i. Der fant jeg roen. Ble jeg urolig eller angsten begynte å ta over gikk jeg til Bjølsen kolonihage og bare vandret rundt i idyllen og harmonien.

Se så idyllisk det var der.

Her er yndlingshytten min, en slik skrivestue hadde vært fantastisk å ha!

Og så Portveien 2 da <3 Memories <3

Turen gikk videre på tirsdag som var. Da kjørte søsteren min meg til Gardermoen og vi møtte et hav av mennesker. Da kjente jeg angsten krype fra tærne og opp til de ytterste hårstråene. Men søsteren min var med meg så langt hun kunne, og så fort jeg hadde sjekket inn og kommet gjennom sikkerhetskontrollen gikk alt mye bedre. Det er all denne ventingen og det å stå i kø som er verst. 

Siden det var innenlandsreise måtte jeg ikke vente på Gardermoen så lenge før vi kunne ta av med flyet. Flyturen var en knapp time og jeg koste meg da. Jeg liker å fly, selvsagt ikke over mangfoldige timer for det er kjedelig. Men en til to timer i fly med god musikk på ørene er bar deilig.

Noen blikk fra lufta.

Hei Ørsta :)

Vel fremme møtte venninne L meg på flyplassen og vi pakket oss inn i bilen for å kjøre et kvaters tid inn til Ørsta sentrum der hun bor. Der ventet det meg frokost, nydelig kort med nydelig hilsen, gave og pleie. Jeg var veldig sliten etter reisen siden jeg hadde brukt så mye krefter på å holde angsten i sjakk, da var det godt å få litt pleie :) Lakking av negler selvsagt :)

Min kjære T<3 har hatt det litt tøft med tanke på hva som skjedde sist jeg drakk alkohol. Han har vært skremt, usikker og sint, og ikke visst om han kunne fortsette med meg. Dette tynget meg så sterkt da jeg kom til Ørsta at venninne L lurte på om jeg egentlig ville hjem. Inne i meg visste jeg faktisk ikke hva jeg ville, men jeg bestemte meg for å bli i alle fall en dag til for å se om det kunne ordne seg litt i hodet mitt, at jeg klarte å ta litt mer avstand fra det. Jeg sov dårlig, var kvalm og hadde feber og var bare så ufattelig sliten. Venninne L har fortalt meg at hun lurte på hvordan denne uken ville bli om jeg forsatte å være så lei meg. Da tok hun affære! Uten at jeg visste det kontaktet hun T<3 og snakket med han. Hun fortalte hvor vondt jeg hadde det nå og spurte om han ikke kunne gi en liten lyd fra seg. Det gjorde han! Han sa jeg ikke skulle uroe meg, og at det fra hans side mest sannsynlig ville ordne seg bare vi fikk snakket litt sammen. Da knakk jeg og tårene trillet. Det datt en mørk stein vekk fra hjernen min, og sikkert ti kilo fra skuldrene mine. Jeg har snakket med han i etterkant også og vi har en rolig og fin tone. Gud, så glad jeg er i den flotte gutten!

I dag kom kamerat R på besøk til oss her i Ørsta. Det er så koselig å se han igjen og vi kommer til å kose oss sammen vi tre. Så får vi bare håpe han holder ut all jente skravlingen ;)

God sommer alle dere flotte folk.

Klem fra Farger.

Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

Å bli liten.

I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.

"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"

Og så satt vi i gang.

Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.

google.com

På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.

Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.

Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena. 


Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.

google.com

Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.

Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.


Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.

google.com

Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.

Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.

google.com

Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.

Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.

"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.

Farger.

Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.

Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.

I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.

Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.

Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.

Vennskap.

Endelig er dagen her, endelig skal jeg få se henne igjen.

Jeg vasker, rydder, legger på sengetrekket hun liker så godt og gjør det fint til hun kommer på besøk for en helg.

Her skal hun føle seg velkommen.

Kjøleskapet fylles opp til randen.

Her skal hun ikke sulte.

Jeg tripper, er helt lusete i hele kroppen, 

gleder meg så til å se venninnen min.

Og så banker det på døren og der står hun.

Jeg smiler hjertelig, hun også,

og så kommer den gode klemmen og ordene 

"så godt å se deg igjen".

Hun har med seg sin gode venn,

de som fant hverandre i sorgen.

Mannen jeg kjente jeg kunne være trygg på,

en som har blitt en ny venn.

Venner er gull verdt.

Vi spiser kake,

vi skravler,

vi ler.

Jeg  har det godt.

Godt.

Så rik jeg er, 

på vennskap.

Så velsignet jeg er,

med gode mennesker som er glad i meg.

Så takknemlig jeg er,

for at de har holdt ut.

Så rik jeg er,

på godhet.

Tusen takk for vakre gaver, venninne L.

Og takk R. for at du viste meg at menn ikke er så farlige, at de kan være riktig så hyggelige og gode mennesker de også.

Hun er ikke tung, hun er min datter...

Den siste uken har befunnet seg i det brennende helvetet. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg får fortsatt ikke den hjelpen jeg selv mener er riktig for meg.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.

Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.

"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."

Da måtte jeg nesten gråte.

Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?

Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.

Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.

Takk for at dere kjemper for meg!

Rett før jul mistet jeg lavterskeltilbudet jeg hadde ved avdelingen jeg høre til. Det er en brukerstyrt ordning som har vært til stor trygghet og hjelp for meg. Uten forvarsel og uten forklaring ble det tatt bort, og siden har vi (fastlege, psykiatritjeneste og jeg) ikke fått noen forklaring på hvorfor.
Jeg ble forferdelig skuffet, redd og fortvilt over dette, for hva skulle da være min trygghet. Jeg har brukt lavterskeltilbudet når det har vært kriser, og jobbet meg gjennom de i løpet av de tre dagene jeg har hatt tilbud om å være der på lavterskel. Plutselig var alt borte.

I dag ville fastlegen at jeg skulle legges inn. Hun mente jeg ikke burde være alene hjemme lenger og at en innleggelse kunne stanse den onde sirkelen jeg er inne i nå. Avdelingen jeg tilhører avviste ønsket hennes om innleggelse av meg, for om jeg skulle innlegges måtte det skje ved det andre Dps her i nærheten. Der kan jeg ikke være, der trives jeg ikke og der blir jeg dårlig av å være. Det var enten det eller akutt innleggelse på lukket avdeling. Jeg fikk snakket meg til å være hjemme, for begge alternativene var så altfor feil for meg.
Hvorfor vil de ikke ha meg på avdelingen deres lenger? Hvorfor stoppet de alt?

Alle forsøk på svar, argumentasjon og oppklarende samtaler har uteblitt, jeg står som et spørsmålstegn og skjønner ikke noen ting. Og jeg trenger avdelingen nå, jeg trenger lavterskeltilbudet, jeg trenger å få hjelp.
Hvorfor gjør de dette mot meg?

Jeg har tilhørt den avdelingen siden jeg var seksten år gammel. I løpet av de ti årene jeg har vært inn og ut der i lengre og kortere perioder, har jeg bygd opp gode relasjoner til de som jobber der. Jeg har bygd opp tillit som jeg har så vanskelig for å finne og jeg har bygd opp Farger til å bli bedre enn hun i utgangspunktet var. Jeg finner stor hjelp og støtte i personalet ved avdelingen, og samtalene med de er givende, lærerike og nyttige. Jeg finner også en helt annen motivasjon ved den avdelingen enn jeg finner andre steder. Motivasjon til å ta opp kampen, til å presse meg i angsten, til å stå i mot destruktive impulser og motivasjon til å igjen kunne dra hjem for å leve livet mitt der jeg hører til.
Hvordan kan de ta dette fra meg uten forklaring? Hvorfor vil de ikke hjelpe meg mer?

Venninne T ble lynende forbanna da hun hørte hva jeg fortalte, og hun ringte rett til avdelingen som ikke vil ta meg inn. Hun kom selvsagt ikke gjennom til overlegen og kom ikke langt med samtalen. Men hun prøvde, flere ganger og til forskjellige personer. Hun prøvde, for meg <3
Venninne T ringte min tante for å be om hjelp til dette fra henne også, for å danne et team. Fastlegen jobber for min sak, det gjør også venninne T og tante. Nå kjemper de. De kommer ikke til å gi seg med det første.

Jeg har det ikke bra. Det er forferdelig å innrømme at jeg har tilbakefall av spiseproblematikk og selvskading etter to års frihet fra det. Alt er i kaos rundt meg, noe må jeg klamre meg fast til. Jeg har det ikke bra, og jeg vet bare ikke hvor lenge jeg orker. Dette er ikke noen trussel om selvmord eller et tegn på at noen trenger å ta noen affære for min del, fastlegen og jeg har sjekket det ut i dag. Men smerten er der, så enorm.

Det er så kaotisk, og det kan dere vel skjønne ut fra hvordan jeg skriver. Jeg klarer ikke formulere meg slik jeg vanligvis pleier. Det er for mye i hodet, for lite struktur på tankene, for mye press på følelsene.

Takk for at dere kjemper for meg. Takk for at dere fronter min sak når jeg selv er så sliten at jeg ikke makter å tale for meg selv mer. Takk for at dere er glad i meg selv om jeg ikke er glad i meg selv. Takk for at dere er saklige og profesjonelle i talen deres. Takk for at dere tar over litt av styringen når dere ser at jeg ikke har styring selv. Takk for at dere finnes. Takk tante og T <3

Å kjenne seg levende gir mye takknemlighet.

Kjære huseiere:

Takk, for at jeg fortsatt lever.

Uten dere ville jeg ikke klart meg.

Varmt hjerte i frossen kropp.

Det var da jeg kjente pusten hans mot brystet mitt at jeg ble i tvil. For om noe så vakkert som dette lille mennesket fantes på jorden, hvordan kunne jeg da klare å dra fra alt? Om noe så uskyldig og varmt som et nyfødt barn kunne leve i denne verden, hvordan kunne jeg da ikke lenger orke å leve?
Jeg så han for andre gang, denne gangen ute av sykesengen, endelig hjemme med de stolte foreldrene. Jeg så han, fikk han i armene mine, dette nurket jeg hadde ventet på at skulle komme ut av min venninnes magen i så mange måneder. Jeg så han, fikk han i armene mine og la han sovende på brystet mitt.


Du er så vakker, hvordan skal jeg klare å dra fra deg? Er dette siste gang jeg ser deg, kjenner varmen din og kjenner på godheten jeg har for deg? Tenkte jeg da han lå stille og pustet varmt. Jeg var så kald, så gjennomfrossen av smerte, men han, dette lille mennesket klarte å varme hjertet mitt.

Jeg tok valget, jeg valgte å dra fra han, alt i livet og alle andre jeg var glad i. Jeg tok valget om å finne fred i døden, slippe smerten og i det samme gå glipp av alt annet også. Jeg prøvde, jeg handlet på det jeg hadde planlagt og jeg klarte det, nesten. Her jeg jeg dog likevel, og en del i meg som er glad for det vokser seg stadig større. Livslysten har våknet og jeg kjenner hvordan krigeren i meg kjemper, dag for dag, time for time.

Jeg trodde alle broer var brent. Jeg trodde ingen orket å ha noe med meg å gjøre, at ingen av de gode venninnene mine ville vite av meg. Dette gale mennesket som utsatte de for redsel og sinne stadig vekk. Jeg trodde ingen noen gang ville kunne stole på meg i noen som helst sammenheng noen gang igjen.
Svaret jeg fikk uten å spørre var "Jeg lurte på om du vil være fadder for nurket mitt?"

Jeg holdt på å dø, jeg valgte bort livet. Jeg overlevde, jeg kjemper for å leve. Jeg trodde det var siste gang jeg fikk se nurket, nå skal jeg få følge han gjennom hele mitt liv.

Takk J. Takk for forståelsen du viser. Takk for den enorme tilliten du gir meg. Takk for at du bidrar til å styrke selvbildet og selvfølelsen min noe veldig ved å ønske meg som fadder til det kjæreste du har.

Jeg har aldri før følt meg så beæret, jeg er stolt og jeg er glad.

Nurket, jeg gleder meg til å bli kjent med deg <3

Blomsterglede :)

Det er vår, og med våren kommer blomstene. Jeg er så heldig at jeg den siste tiden har fått en del blomster. Jeg spør meg selv hvorfor jeg får dette, hvorfor jeg skal fortjene å få blomster av andre. De smiler, gir meg en blomst og har forskjellige grunner for sin gave uten at jeg trekker noen tvil med det. Det kan simpelthen være det at det ikke er noen spesiell grunn for blomsten, bare fordi jeg er meg, har det blitt sagt.
Kanskje jeg skal prøve å være litt snillere mot meg selv i tankene mine, siden alle andre er så snille mot meg?!

Jeg tok en tur til legen for å fjerne en liten stein jeg fikk inn i kroppen etter en real nice trynings grunnet fyllesykling. Et bittelite snitt i huden, dett var dett. Likevel fikk jeg aua-blomst av min kontakt fra Pt (psykiatritjenesten), frøken G. :)

Min kjære farmor tar ofte med en bukett roser eller tulipaner. Jeg trenger ikke være flink en gang, hun vil likevel gi meg blomster. Det blir ikke noe verre av at hun ofte har med favorittkaken min også :)

Jeg er ofte hundepasser, og denne fikk jeg av voffsen jeg har aller mest. Så koselig å bli møtt i døren med en stor blomst. Jeg liker så innmari godt å være med voffsen, jeg trenger på ingen måte noen lønn for "jobben". Dog er det en flott følelse når en hundeeier står smilende med en blomst i hånden for å takke deg.

"Denne er til deg, fordi du er en så god venninne, hjelper meg og stiller opp" sa hun og rakte den smilende til meg. Jeg smilte tilbake og ga henne en gooood klem. 

Å, venner altså, hva skulle man gjort uten disse gode vennene <3

Søte, kjære farmor kom på besøk med enda en blomsterglede til meg :)

Det er ikke verst, alle disse blomstene i løpet av mars! I alle dager, noe riktig må jeg da gjøre som har så gode folk rundt meg som også er så inderlig gode mot meg! Det er rart det, et av personalet på psyk. avd. sa en gang det at jeg burde tenke over hvorfor jeg hadde så gode mennesker rundt meg, om ikke det sa noe om hva slags menneske jeg også er. "De ville vel ikke vært med deg om du var så grusom som du tror..."

Kanskje er det noe i det, dog er det så veldig vanskelig å skulle tenke gode tanker om seg selv, fri seg fra denne nedlatende holdningen jeg har skapt mot mitt eget jeg. 

Jeg er uansett så fantastisk takknemlig for å ha de menneskene som jeg har rundt meg. Jeg er så takknemlig for venninnene mine, de gode jentene som har stått ved min side uansett hvor mye det har stormet rundt meg. Mammaen min som stiller opp med bil, søte smil, middag og surprisebesøk med hunden hos meg. Besteforeldrene mine som tross en oppvekst på en helt annet tid følger veldig godt med, som godtar meg som den jeg er med alle mine vanskeligheter, og som stiller opp til en hver tid for å ta en kaffe, ta en kjøretur, koseklemme og lære meg opp på kjøkkenet. Og alle menneskene i psykiatrien som har fulgt meg i mange år, som har holdt håpet mitt, motet mitt og troen min for meg når jeg selv ikke har maktet å holde fast i det selv.

Sist men ikke minst er jeg veldig takknemlig for å ha den søsteren jeg har. Takknemlig over å ha en så flott, fin og flink søster som har krabbet seg vei gjennom livet for å nå det hun vil og som på ingen måte gir seg. Hun er min rake motsetning, og mitt aller største forbilde.

Jeg er ikke fattig, jeg har nemlig den største rikdommen: Gode mennesker.