fredag 27. mai 2011

Varmt hjerte i frossen kropp.

Det var da jeg kjente pusten hans mot brystet mitt at jeg ble i tvil. For om noe så vakkert som dette lille mennesket fantes på jorden, hvordan kunne jeg da klare å dra fra alt? Om noe så uskyldig og varmt som et nyfødt barn kunne leve i denne verden, hvordan kunne jeg da ikke lenger orke å leve?
Jeg så han for andre gang, denne gangen ute av sykesengen, endelig hjemme med de stolte foreldrene. Jeg så han, fikk han i armene mine, dette nurket jeg hadde ventet på at skulle komme ut av min venninnes magen i så mange måneder. Jeg så han, fikk han i armene mine og la han sovende på brystet mitt.


Du er så vakker, hvordan skal jeg klare å dra fra deg? Er dette siste gang jeg ser deg, kjenner varmen din og kjenner på godheten jeg har for deg? Tenkte jeg da han lå stille og pustet varmt. Jeg var så kald, så gjennomfrossen av smerte, men han, dette lille mennesket klarte å varme hjertet mitt.

Jeg tok valget, jeg valgte å dra fra han, alt i livet og alle andre jeg var glad i. Jeg tok valget om å finne fred i døden, slippe smerten og i det samme gå glipp av alt annet også. Jeg prøvde, jeg handlet på det jeg hadde planlagt og jeg klarte det, nesten. Her jeg jeg dog likevel, og en del i meg som er glad for det vokser seg stadig større. Livslysten har våknet og jeg kjenner hvordan krigeren i meg kjemper, dag for dag, time for time.

Jeg trodde alle broer var brent. Jeg trodde ingen orket å ha noe med meg å gjøre, at ingen av de gode venninnene mine ville vite av meg. Dette gale mennesket som utsatte de for redsel og sinne stadig vekk. Jeg trodde ingen noen gang ville kunne stole på meg i noen som helst sammenheng noen gang igjen.
Svaret jeg fikk uten å spørre var "Jeg lurte på om du vil være fadder for nurket mitt?"

Jeg holdt på å dø, jeg valgte bort livet. Jeg overlevde, jeg kjemper for å leve. Jeg trodde det var siste gang jeg fikk se nurket, nå skal jeg få følge han gjennom hele mitt liv.

Takk J. Takk for forståelsen du viser. Takk for den enorme tilliten du gir meg. Takk for at du bidrar til å styrke selvbildet og selvfølelsen min noe veldig ved å ønske meg som fadder til det kjæreste du har.
Jeg har aldri før følt meg så beæret, jeg er stolt og jeg er glad.

Nurket, jeg gleder meg til å bli kjent med deg <3


4 kommentarer:

  1. Så utrolig vakker lesing! Sitter med tårer i øynene her! Åååh!

    SvarSlett
  2. Små mennesker er det vakreste i livet. Godheten for de er svaret man trenger å få når man spør seg om man egentlig lever.

    SvarSlett
  3. Jeg måtte nesten hikste for å holde gråten tilbake. Så rørende!!!

    SvarSlett
  4. Den lille krabaten får virkelig frem mennesket i meg :)

    SvarSlett