17-maiiiiiii, OG jeg sitter inne, helt frivillig.
Det er ikke angsten som stopper meg, det er ikke depresjon som hindrer meg. Det er rett og slett et valg jeg tok om å ville være hjemme og være hundepasser i stedet. Jeg koser meg :)
Det er lenge siden jeg har blogget, og det av forskjellige grunner.
For rundt tre uker siden mistet vi en venn i gjengen i en ulykke. Først reagerte jeg overhodet ikke og tenkte at dette gikk jo fint. Men så sluttet jeg å sove, og på den fjerde dagen uten søvn kom reaksjonen. Da satt jeg på gulvet og hulket og hylte ut sorg og faenskap. P.t. kom, og da de dro videre kom mine kjære besteforeldre. Da lå jeg i fanget til bestemor og gråt, mens bestefar suslet på kjøkkenet og lagde mat til oss, for jeg hadde selvsagt ikke spist noe særlig de siste dagene heller.
Takk for at jeg har familie som stiller opp.
Begravelsen gikk bedre enn forventet. Den var ren og skjær vakker! Det sterkeste var nok da moren sang sin sønn inn i søvnen foran en fullstappet kirke <3
Det å oppleve denne ulykken og dødsfallet har aktivert min egen sorg ovenfor pappa noe voldsomt. Jeg kjenner på en uutholdelig smerte så sterk at jeg føler jeg skal rives i stykker. Panikken over å oppdage at jeg aldri får lukte han eller se han igjen griper stadig tak i meg, og jeg sitter lamslått og apatisk, eller hysterisk og hulkende igjen.
Det er ti år siden pappa døde, likevel har jeg nok ikke tillatt meg selv å sørge slik man skal sørge. Jeg har kuttet bort sorgen, jeg har sultet og kastet opp sorgen, jeg har rasert og utagert bort sorgen. Men jeg har sjeldent satt meg ned å bare la tårene renne ut, som en renselse.
Nå gråter jeg ut sorgen.
Med sorg følger andre saker og ting. Som dårlig eller økt apetitt (for min del vekslende fra dag til dag), lite eller økt søvn (igjen, for min del svært lite og urolig og mareritt preget søvn). Gråt og smerte, ustabilitet og irritabilitet.
Jeg sover svært dårlig, og da 100 mg nozinan + 100 mg truxal, i tillegg til 20 mg sobril ikke fikk meg til å sove heller, kjente jeg at jeg ble passelig desperat. Det endte med at blodtrykket falt betraktelig og jeg landa rett ut på baderomsgulvet med et smell. Heldigvis var mamma her og skjønte at jeg besvimte. Legevakt og ny medisin, undersøkelser og gode ord om at det går over. Jeg sov sånn ca greit den natta.
Jeg har nå fått ny medisin i tillegg til den gamle for å få sove, og i natt har jeg bare våknet tre ganger, men sovnet fort igjen. Det var svært etterlengtede timer med søvn, og derfor velger jeg å tilbringe 17-mai hjemme, for å roe ned, for å hvile, for å slappe av.
Og samtidig som jeg sørger, svever jeg på en litt rosaktig, rar formet sky som kalles forelskelse. For nå er vi kjærester og jeg er så inderlig glad i han. Og jeg er så inderlig redd for å miste han!
Han har fått sett noen sider av meg som jeg er redd for at han skulle få se. Jeg dissosierte. Stakkar T<3, han skjønte jo ikke hva dette var for noe, og mens jeg lå der og bare vred rundt på meg prøvde han å få kontakt. Til slutt fikk vi kontaktet huseier som hjalp meg tilbake til her-og-nå.
Tenk om jeg skremte han bort? Tenk om han tror jeg er gal? Tenk om han blir redd jeg skal gjøre barna hans noe? Tenk om han tenker at dette er for mye, at han ikke orker dette?
Huff, jeg er veldig bekymret for at han ikke holder ut, selv om han så langt sier at det går bra.
De siste dagene har vært veldig tøffe, med tanke på sorgen. Mamma, huseier og tante har stilt opp som bare det, og med hjelp fra de kjenner jeg at jeg skal klare dette. Jeg må bare få sove, for å få noen pauser.
Jeg håper det står bra til med dere, og at dere har en fin, fin 17-mai.
Hipp-hipp, vi snakkes <3
