Jeg strever fortsatt, men det vet dere fra før av =).
Det er mye sorg i denne kroppen. Sorgen over livet som ikke ble slik jeg drømte om da jeg startet tenårene mine. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor jeg ville vært i dag om jeg ikke ble syk. Hvilken utdannelse ville jeg tatt? Hvilken jobb ville jeg hatt? Hadde jeg hatt kjæreste? Ville jeg vært mor innen nå? Hvor ville jeg vært i livet, hvordan ville jeg levd? Jeg klarer ikke fri meg fra den bitre tanken over alt som gikk så galt.
Hvorfor meg?
Hva gjorde jeg så galt?
Hvorfor kunne jeg ikke fått det godt når jeg allerede som liten og i oppveksten opplevde dritt?
Jeg har mange drømmer, svært få av de settes ut til livet. Jeg ønsker meg mye men får til lite, jeg lengter meg vekk fra dette men blir værende i mitt eget sorte hull som tidvis slipper inn glimt av lys. Frykten er at dette aldri vil komme til å gi seg, at jeg aldri vil kunne leve uten det sorte hullet av sorg, at jeg aldri vil slippe fri fra smerten i meg, angsten i meg.
Jeg skal ut av dette!
Men alt er ikke bare fælt, tvert i mot. Det er mye i livet mitt som jeg er svært takknemlig for, mye som er positivt og bra. Og selv om jeg ikke lever som de fleste andre gjør, lever jeg likevel bedre enn hva mange andre syke gjør. Takk og pris for familie og venner, for håpet og troen, takk og pris for at jeg faktisk lever.
Noe har skjedd i for hold til angsten. Den har begynt å slippe litt av taket den har hatt over meg. Jeg har gått fra å være fullstendig isolert til å tørre å våge meg mer ut. Jeg tenkte på det i går da jeg og en venninne dro for å ta solarium, tenkte på at om dette hadde vært noen måneder tidligere så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt med i det hele tatt, i alle fall ikke før jeg hadde tatt en høy dose av angstdempende medisiner.
Jeg har gått ned i dose på angstdempende/beroligende medisiner. Nå kjenner jeg angsten selv om jeg tar medisinen, men den tar toppen slik at jeg kan slippe unna de verste anfallene. Det er en stor seier at jeg har trappet ned i dose, for tidvis har dosen vært langt over det som har vært forskrevet og sunt. Nå tar jeg ikke mer enn det jeg skal, og ofte tar jeg ingen ting, fordi jeg vil klare det selv, med angsten på slep.
Jeg kan huske følelsen av hvordan det var. Sløret, tåken som omringet meg. Hvordan jeg slepet meg selv over gulvene, hvordan jeg tørket såre tårer, hvordan jeg lå på baderomsgulvet og pustet meg gjennom anfall på anfall av angst og desperasjon. Hylene jeg gjemte i hendene mine, hulkene jeg begravde i hendene mine. Jeg husker det så godt, og jeg er livredd for å få det slik igjen.
Jeg kan huske jeg var inkontinent. Tenk det, jeg var så redd at jeg daglig ikke klarte å holde igjen min egen urin. Tenk bare på skammen det fulgte med seg, tjuefem år gammel og inkontinent. Sistnevnte har ordnet seg, jeg har fått kontroll over lekkasjer og faenskapet det førte med seg. Det tok tid og mye trening, og det klarte jeg helt, helt alene. Jeg var selvsagt for skamfull til å si i fra til helsevesenet om min inkontinens.
Jeg ville ikke på besøk til venner, jeg dro aldri i butikker, jeg gruet meg for å hente posten i dagslys, jeg fikk angst om jeg så noen utenfor vinduet som vandret i hagen. Jeg turte ikke snakke høyt, jeg rødmet bare noen snakket til meg, et lite hei bare og jeg var så livredd for rødmen at jeg holdt helt, helt kjeft for å slippe unna det som mest sannsynlig skyldtest en enorm skam over å være meg. Slik var livet mitt, lenge.
Noe har skjedd, tross kortvarige innleggelser har noen skjedd. Jeg har klart å ta til meg hjelpen de har villet gi og jeg har jobbet hardt selv for å forandre på tanker og gamle vaner. Jeg har prøvd og på sett og vis lykkes litt også. Veien videre er ikke mildere enn den har vært, jeg vet det. Men om jeg bare kan få riktig og langvarig hjelp så vil dette kunne gå bra. Jeg tror jeg kan bli ganske bra og fri fra angsten, selv om den ligger genetisk i meg og selv om jeg har hatt den i elleve år, jeg tror jeg kan bli fri, bare jeg jobber mye og riktig.
