Bokanmeldelse nr 6.

Hvis angsten bare kunne trylles bort.
Bente Wemundstad.
Kr: 205 (bokkilden.no)
Sider: 158.

Jeg gruet meg litt til å lese denne boken, fordi det ligger så nært. Dette med angst er så veldig personlig, skamfullt, vanskelig og smertefullt for meg. Men så tok jeg fatt på boken, og jeg fant fort ut; Jeg er ikke alene.

Bente Wemundstad var en fremragende husmor, karrierekvinne, kone og venninne. Hun var flink til det meste, mestret det meste og levde fra den ene oppgaven til den andre, frem til den dagen hun får sitt første angstanfall i bilen og tror hun skal dø. Da starter et årelangt angsthelvete.
Hun skriver veldig ærlig, direkte og åpent om sitt møte med angst, om sin angst som kanskje vi alle kan kjenne oss litt igjen i. Hun skriver sårt om det å være mor til barn hun føler hun ikke lenger får fulgt opp, om redselen for barna sine. Hun beskriver også hvordan angst er en utfordring for ekteskap og parforhold, men også om hvordan man kan finne en vei sammen i det.

Gjennom bokens sider håpet jeg så inderlig på en løsning, en magisk setning eller en skjult kode som ville få meg ut av mitt angst helvete, men det finnes ikke. Dette er ikke et eventyr, det er en ærlig beretning om angsten helvete. Det er ikke en happy ending der alt ordner seg, men det er likevel en hel masse håp i hennes egne ord.

Om du er pårørende til noen som sliter med angst, om du studerer til en jobb der du skal møte mennesker, om du selv har angst eller om du rett og slett ikke vet så mye om det, les boken!

Bokanmeldelse nr 5.

En dåre fri.
Beate Grimsrud.
Pris: 303 kr (bokkilden.no)
Sider: 509.

Eli er en enslig kvinne som likevel ikke er så alene. Inne i hodet hennes bor nemlig Espen, Erik og Emil. Senere i livet dukker også prins Eugen opp i henne. Samme med guttene lever hun et liv som forfatter. Tidvis er hun innlagt på psykiatrisk sykehus der hun får hjelp ift. tilbakevendende psykoser.
I boken skrives det gjennom fem hundre og ni levende sider om Elis liv fra hun er en liten jente til hun er en voksen kvinne. Det skrives om hallusinasjoner, stemmer, psykoser, arbeid, skaperglede, venner og familie. Det er så godt beskrevet at jeg ofte tar meg i å tro at jeg leser et selvbiografisk verk. I et intervju jeg så med Beate Grimsrud vil hun dog ikke svare på eller ha noe fokus på om det er selvbiografisk eller ei.
Boken er spekket med levende skriftspråk,såre beskrivelser og ikke så reint lite humor som dro meg inn i en historie som ikke var bare - bare for hovedpersonen å leve i. Da boken omsider tok slutt var jeg i grunn litt lei meg, for jeg skulle så gjerne fulgt denne Eli litt til.
Om dere ønsker en god leseropplevelse anbefaler jeg så absolutt denne boken! :)

Bokanmeldelse nr 4.

I had a blac dog.
Matthew Johnstone.
Kr: 99 (bokkilden.no)
Sider: 48.

I had a dog er en litt annerledes bok om depresjon. Forfatteren Matthew Johnstone har selv kjent depresjonen på kroppen og omtaler selve depresjonen som a black dog, en sort hund som følger han hvor enn han er og påvirker hans måte å leve livet på, hans måte å omgåes andre og hvordan han selv er mot andre. Da jeg leste den lille engelske boken tenkte jeg på det at forfatteren må ha tenkt på leserne som mennesker med lite konsentrasjon, for hver side er beriket med en liten tekst og et stort bilde som illustrerer det han skriver.

Jeg som selv sliter med depresjon nå og da fant denne boken lett å lese. Jeg klarte å holde fokus og konsentrasjon fra side til side i og med at teksten er så kort men likevel sier så mye. Jeg kjente meg veldig igjen i hvordan han forklarte det å ha en depresjon, og den sorte hunden var en god måte å beskrive den tunge børen som ligger over en om man er deprimert.

Tegningene er både morsomme, kreative og forklarende, og de beriker den korte teksten veldig mye.
En bok verdt å lese, om du er deprimert eller ei. Og er du en av de som sliter med nettopp en depresjon er boken et godt verktøy til å forklare de nærmeste hvordan en depresjon arter seg.

Bokanmeldelse nr 3.

Agnes Ravatn.
Stillstand.
Kr 225 (bokkilden.no)
Sider: 125.

Snakk om jente som kan skrive!
Jeg lettet etter bøker med humoristisk vri. Jeg ville lese meg til latter, glemme vonde ting og flyte inn i noe lett, lystig og fint. Og det fant jeg i denne boka.
Hele boken er fylt med esseys skrevet ut fra besøk av kjedelige plasser. Det i seg selv kan nok virke nokså bedrøvelig å skulle lese, men når man skriver som Agnes Ravatn med denne utrolige, herlige sarkasmen, ærligheten og selvironien så blir det alt annet enn kjedelig og bedrøvelig. Det blir herlig!
Det er supert med små avsluttende essey. Lett å lese, og så kan man fullføre fra start til slutt på kort tid slik at man faktisk får tatt den klesvasken man skulle ta, for esseyet er jo lest ferdig og man kan dermed tillate seg en pause.
Skildringer fra kloster, tingretten, kafèen, matvogna på toget, Rorbua pub og annet er blant det du kan lese om innenfor de sorte permene.
En helt genial bok som jeg rett og slett nøt å lese. Jeg fikk fritiden jeg ville ha da jeg leste, og jeg fikk så til de grader ledd mye.
Kommentarene og tankene hun gjør seg rundt situasjoner hun er i er herlige å lese og atter en gang måtte jeg bare le.
Boken er skrevet på nynorsk, noe som ikke gjør den mindre bra. Tvert i mot. Ved å skrive på nynorsk får hun en helt annen snert på det artige skriftsspråket sitt enn hva bokmål ville fått frem. Den er lettlest til tross for nynorsk skriving, den er oppløftende på en grå dag og virkelig kremen av humor.
Absolutt å anbefale til de som ønsker seg en god latter og et litt annet syn på det man ellers ikke ofrer så mange tanker.

Bokanmeldelse nr 2.

Jeg velger å leve.
Av: Sabine Dardenne.
Kr 139 (bokkilden.no)

Jeg velger å leve er en hjerteskjærende, hårreisende, engasjerende, forferdelig spennende og mageveltende bok. Hun er tolv år gammel, sykler på vei til skolen og røskes tvert ut av hverdagen sin i det to menn hiver henne inn i en forbipasserende bil. Fra da av ser ingen henne på 80 lange dager.

Sabine forteller åpent om livet som Marc Dotroux, også kalt "uhyret fra Belgia" sin fange. Vi følger henne gjennom tiden hun er hans lekedukke, følger henne gjennom håpløshet, vilje, styrke og fortvilelse. I boken tas den lille jenta sine tanker frem, og det å lese om tolvåringens redsel, smerte og savn etter familien er bare så vondt at jeg fikk lyst til å grine så høyt jeg bare kunne. I løpet av boken slår det meg at det er i slike sammenhenger setningen "å ty til vold" gir meg mening. For dette uhyret av en mann kunne jeg glatt skutt midt i det helligste, kun for å pine han.
Tross den alvorlige og sterke historien er boken også et bevis på at vi mennesker bærer i oss en styrke større enn vi aner. Å kunne leve gjennom det Sabine gjorde er selve bildet på ren og skjær vilje til å leve, i mine øyne. Hun gir seg ikke, og hun var bare tolv år gammel.

Skriftspråket er lett å forstå. Fremmedord, med unntak av belgiske navn råder ikke i denne boken. Hun skriver rått, ærlig og direkte om historien sin. Tidvis kan jeg nesten kjenne følelsene hennes stråle ut gjennom armene mine fra sidene jeg blar om. Hun mestrer dermed det å formidle historien skriftlig og følelsesmessig til leserene. Sinnet og avskyen for denne mannen kan ta og føles på, stoltheten og viljen til den lille og etterhvert voksne jenta også.

I våre aller sarteste perioder eller dager er nok kanskje boken i overkant av hva man har godt av å ta til seg, den er bare så innmari sterk å lese. Jeg leste den dog i nettopp en slik periode. Okei, jeg gråt nå og da, fikk vondt i magen, ble fysisk kvalm og jeg tenkte mye på denne lille jenta og hvor vondt hun må ha hatt det. Likevel tok den ikke siste rest av energi eller glede fra meg, tvert i mot, den ga håp. Om hun klarte dette, da ville jeg også kunne klare mitt.

Jeg angret aldri på å ha lest Sabine sin historie, den var verdt å ta til seg, fordøye og tenke over.

Historien om Sabine og hennes tid som fange er dessverre sann, derfor er den også kanskje enda sterkere å lese enn om det hadde vært en oppdiktet, tragisk historie.

Bokanmeldelse nr 1.

Humor og Psykiatri.
Av: Svein Torgeir Dale.
Kr 152 (bokkilden.no).

Selve tittelordet -psykiatri- skal ikke ta pusten fra deg i denne gangen. Temaene forfatteren tar opp gjelder nemlig i de aller fleste menneskelige relasjoner ellers i livet også. "Humor og mennesker", kanskje?
Hvordan møte et menneske med dyp smerte? Hvordan være et godt medmenneske? Hvordan bruke humor som en ventil for alt det som er vanskelig?

Svein Torgeir Dale jobber ved psykiatrisk poliklinikk ved Sykehuset Telemark i Skien. Hadde jeg kommet til han som pasient, eller som menneske som han kaller det, ville jeg følt meg heldig. Han har et godt syn på dette med å møte mennesker med respekt og setter tydelig seg selv i samme rang som sine pasienter. Slike trengs det fler av.
Boken er full av gode fraser og historier. Han skriver lett, ironisk, sarkastisk og morsomt. Jeg dro på smilebåndet og lo høyt for meg selv flere ganger. Å skrive på en slik måte som sprer smil og latter er ikke alle forfattere forunt, men denna karen har det i alle fall i seg.

Psykiatri er ofte et tunglest tema. Dype tekster og kjedelige forskningsrapporter kan ta motet fra Ola Nordmann når det kommer til dette med å sette seg inn i psykiatri, psykisk sykdom og systemet de syke plasseres i. Svein Torgeir Dale tar temaet fatt på en helt annen måte. Han dropper de tyngste og kjedeligste faktaene og drar frem det han selv mener er viktig og relevant for denne boken, som tross alt skal vise frem humoren i oss mennesker, og ikke sorgen. Og det er virkelig morsomt å lese hans refleksjoner om det hele!

Absolutt å anbefale alle og en hver som føler for å le såpass mye at man blir flau over seg selv mens man sitter med nesa mellom 62 lattermilde sider. Den skulle gjerne vært tykkere, den tok nemlig slutt altfor fort ;)