Bokanmeldelse nr 2.

Jeg velger å leve.
Av: Sabine Dardenne.
Kr 139 (bokkilden.no)

Jeg velger å leve er en hjerteskjærende, hårreisende, engasjerende, forferdelig spennende og mageveltende bok. Hun er tolv år gammel, sykler på vei til skolen og røskes tvert ut av hverdagen sin i det to menn hiver henne inn i en forbipasserende bil. Fra da av ser ingen henne på 80 lange dager.

Sabine forteller åpent om livet som Marc Dotroux, også kalt "uhyret fra Belgia" sin fange. Vi følger henne gjennom tiden hun er hans lekedukke, følger henne gjennom håpløshet, vilje, styrke og fortvilelse. I boken tas den lille jenta sine tanker frem, og det å lese om tolvåringens redsel, smerte og savn etter familien er bare så vondt at jeg fikk lyst til å grine så høyt jeg bare kunne. I løpet av boken slår det meg at det er i slike sammenhenger setningen "å ty til vold" gir meg mening. For dette uhyret av en mann kunne jeg glatt skutt midt i det helligste, kun for å pine han.
Tross den alvorlige og sterke historien er boken også et bevis på at vi mennesker bærer i oss en styrke større enn vi aner. Å kunne leve gjennom det Sabine gjorde er selve bildet på ren og skjær vilje til å leve, i mine øyne. Hun gir seg ikke, og hun var bare tolv år gammel.

Skriftspråket er lett å forstå. Fremmedord, med unntak av belgiske navn råder ikke i denne boken. Hun skriver rått, ærlig og direkte om historien sin. Tidvis kan jeg nesten kjenne følelsene hennes stråle ut gjennom armene mine fra sidene jeg blar om. Hun mestrer dermed det å formidle historien skriftlig og følelsesmessig til leserene. Sinnet og avskyen for denne mannen kan ta og føles på, stoltheten og viljen til den lille og etterhvert voksne jenta også.

I våre aller sarteste perioder eller dager er nok kanskje boken i overkant av hva man har godt av å ta til seg, den er bare så innmari sterk å lese. Jeg leste den dog i nettopp en slik periode. Okei, jeg gråt nå og da, fikk vondt i magen, ble fysisk kvalm og jeg tenkte mye på denne lille jenta og hvor vondt hun må ha hatt det. Likevel tok den ikke siste rest av energi eller glede fra meg, tvert i mot, den ga håp. Om hun klarte dette, da ville jeg også kunne klare mitt.

Jeg angret aldri på å ha lest Sabine sin historie, den var verdt å ta til seg, fordøye og tenke over.

Historien om Sabine og hennes tid som fange er dessverre sann, derfor er den også kanskje enda sterkere å lese enn om det hadde vært en oppdiktet, tragisk historie.