Vennskap.

Hun gråter, alt har rast. Verden er sort, livet er for tungt til å leves.

De sitter på trappen med hver sin kaffekopp og sigarett. Hun prøver å holde tårene unna, prøver på et vis å beholde en maske hun ikke makter eller vil bære. Og så brister det.

Høye, såre hulk. Store, ekte tårer. En sammenkrøpet kropp som lener seg til veggen. Hun rister, skjelver og klarer ikke vinne tilbake til kontrollen. Det er så vondt, det er bare så forferdelig vondt å leve.

Jenta mi, kjære deg. Huff, kom hit. Så, så. Rolig.


Hun setter kaffekoppen sin til sides og forflytter seg fra den komfortable utestolen til å sitte på huk med mennesket som gråter inntil husveggen. Hun stryker over håret hennes, tørker salte tårer og sier gode ord. Hun hysjer på den gode måten, vugger forsiktig fra side til side og holder henne godt i armkroken sin.

Gråten stilner noe og de går inn til varmen, til en sofa å sitte i, til myke tepper og knitring fra vedovnen.
Noen ord snakkes, noen spørsmål stilles og den fortvilte prøver å svare uten å føle at noe er svar godt nok.

Hun ser hun blir grå i ansiktet, ser henne forsvinne inn i noe som umulig kan være behagelig.

Er du kvalm?
Er du svimmel?
Har du angst?


Ja.


Et tynt, svakt svar får presset seg veien ut av sammenbitte kjever. Hun vil gjerne kunne svare, gi et riktig bilde. Ja` et var alt hun fikk til nå.

Kroppen er i beredskap, her er det store farer. Hun biter sammen tennene, holder nevene stramt knyttet og kjenner den vanvittige redselen bre seg i hele henne. Hun mister kontrollen og anfallet tar over.

Hulkene høres, tårene ses, den forknytte kroppen nekter å gi slipp.

Kom hit, sett deg her hos meg. Kom hit.
Hun kommer seg ingen vei. Det er ikke en muskel som vil forflytte kroppen hennes nå.
Sett deg inn, jeg kommer inn her jeg også.
Hun hopper ut fra favoritthjørnet i sofaen, smetter den lille kroppen inn ved siden av henne, holder rundt henne og lar henne puste og jobbe seg gjennom nok et krevende anfall av den vanvittige frykten.
Hun rister, skjelver, hiver etter pusten, gisper etter luft. Hun gråter høyt, rister av gråtekramper og sier med et barns redsel,  jeg vil ikke.
En rolig hånd stryker over pannen hennes, rolige ord som forteller henne om å puste godt, om å slappe av, om at hun ikke er alene i dette. Tryggheten er merkbar til tross for frykten hun lever med og i.

Og så slipper det taket. Det er over nå.
Hodet hviler i den trygge armkroken, skuldrene slipper seg ned igjen, pusten kommer tilbake og hun ligger bare der, pakket inn i et teppe godt beskyttet av armene som holder rundt henne. Hun kunne sovnet der.

Du er sterk. Det sier litt om styrken din, det at du er gjennom dette gang på gang uten å medisinere det bort. Det er styrke, og det burde du også se selv.

Hun stryker over den klamme ryggen og sier at hun er der, de er der. De klemmer hverandre godt går hver til sitt, hun tilbake til hjemmet sitt, hun andre inn i avdelingen.

Jeg tror det er slikt man kaller vennskap <3

Takk S.

(Bildet er googlet.)