Jeg prøvde, i det minste...

Jeg har brukt mine tre døgn på psykiatrisk avdeling. Nå er jeg hjemme. 
Jeg prøvde, jeg feilet og jeg klarte bitte litt.

Sinnet i meg hyler til. Jeg er på døgn to på avdelingen og jeg har knapt turt å gå ut av rommet, med unntak av når jeg skal røyke og hente en kopp kaffe. Jeg er dritt lei av de triste veggene inne på rommet og kroppen min vil gjerne bevege seg litt, bruke noen muskler som ikke får sitt av mosjon. Jeg er lei meg som bare det, dritt fortvila rett og slett. Jeg kan merke at mensen er rett rundt hjørnet og jeg har så forferdelig lyst på en sjokolade, akkurat i tråd med hvordan min syklus arter seg i forhold til hva man putter i seg. Jeg vil ha sjokolade, og det nå, tenker jeg.

Jeg er blitt rasende. Det er ikke syklusen som skaper dette raseriet, det er fortvilelsen i meg, redselen og staheten som alle tropper seg sammen og er klare til krig. De vil kjempe, jeg vil kjempe.

Beina setter harde steg i gulvet, hendene er stramme og skjules i lommene i den sorte jakken. Håret er satt opp i en klype, fordi jeg er lei av å ha håret hengende foran ansiktet for å gjemme meg for de andre.
Ut, jeg må ut, jeg vil ut. Jeg vil kjenne kulden mot kroppen, frisk luft i lungene og isfrossne fingre. Jeg vil ha røde roser i de kalde kinnene, jeg vil kjenne det svi på kalde lår og jeg vil se hvordan verden ser ut, utenfor døren. Jeg vil ut, jeg skal ut.
Jeg vil kjøpe sjokoladen, og når den er kjøpt vil jeg gå tilbake og si til personal A.H. at jeg har klart å kjøpe noe selv på butikken. Jeg vil vise henne og de andre at jeg prøver og jeg vil at de skal se at jeg får til noe, bare noe. Jeg vil vente med å spise sjokoladen min og gi henne halve. For å dele er fint, å dele er en god ting.


Jeg stikker ut!
Men, kommer du tilbake snart?
Ja.
Du er tilbake innen ni? Du må det vet du.
Jeg sikkert tilbake innen et kvarter.


Personal A.H. ser noe undrende på meg, men hun ser ikke raseriet i øynene mine, fortvilelsen bak raseriet og til slutt ønsket om å kunne få gråte i armene hennes. Hun ser ikke dette og jeg gir heller ikke rom for det.

Pust, bare pust, det er ikke farlig.
Døren åpner seg, og plutselig er jeg ute! Jeg traver i vei, banner alle de stygge ordene jeg kan inne i meg. Ber det meste om å dra til helvete, forbanner gud og hvermansen, ser stygt på biler og hus og alt som ellers kan virke truende i dette vraket av et hode. Jeg går og går og er snart ved butikken. Sjokoladen kan straks være min, jeg kan klare dette.

Slapp av, det er ikke farlig, det er bare et menneske. Pust, slapp av, ta det med ro, det er ikke farlig. Det er ikke farlig. Fortsett å gå.
En dame dukker opp et stykke foran meg og hjertet mitt bykser inne i brystet. Alt i meg sier at jeg er i fare, fornuften min jobber på spreng for å overbevise enhver muskel og forvridde tanke om at dette er helt, helt okei. Og jeg går videre.

Angsten har tatt tak nå. Raseriet har sunket ned til et kraftig sinne og jeg gruer meg så inderlig for å gå inn på butikken. Dog er denne sjokoladen nærmest blitt en besettelse nå. Jeg skal ha den, ikke fordi suget etter sukker er like sterkt som det kan være, men fordi jeg skal bevise noe. Klare noe.

Jeg er to hundre meter fra butikkdøren. Panikken har tatt tak, håpløsheten stjeler motet. Jeg er så redd, så jævla, vanvittig redd. Jeg ser det er flere biler utenfor og fatter ikke hvordan jeg skal klare å gå inn med tanke på de andre menneskene som befinner seg der inne.


Nei, NEI, herregud, NEI. Ta det med ro, slapp av, de er ikke farlige. Ro deg ned, de går bare en tur. Ikke bli redd, dette er helt vanlig. Det er normalt at mennesker går tur på kvelden. De vil deg ikke noe vondt, de kommer ikke til å snakke til deg, ei heller skade deg. Slapp AV.
To unge menn passerer meg noen få meter unna. En nabo snakker til de og med ett er stemmene så forferdelig høye og truende. Mennene er livsfarlige, naboen som snakker til de kommer til å si noe til meg. Jeg er i fare og hele kroppen min er klar til kamp. Hjertet pumper alt det kan, beina vil ikke bære meg som før, kroppen skjelver og er klar til å kjempe for å overleve. Og midt i denne indre kampen stopper jeg opp.
Jeg står der i krysset. To menn går lystig foran og fra meg, en røyksugen dame står på trappen og fryser for å få i seg siste rest av sigaretten.Det er stille, mørkt og kveld. Jeg ser bilene utenfor butikken, føler min egen frykt, og kjenner med ett tårer som renner nedover kinnene mine.

Jeg snur.
Jeg går.
Jeg gråter.
Jeg raser.

Turen tilbake er lenger enn de syv minuttene det tar å gå. Jeg føler meg utslitt men full av energier som stammer fra raseriet som nå er tilbake.

Jeg kommer til å rasere avdelingen. Jeg kommer til å hyle så alle hører det. Jeg kommer til å knuse de jævla stygge nattbordene med sparkene mine. Nå klikker det for meg. Nå klikker det.

Vel inne på rommet sparker jeg av meg skoene så de treffer veggen med et smell. Jeg vil ha mer smell. Jeg vil ha dette raseriet ut av meg. Jeg hiver av meg skjerf og jakke, og så segner jeg om på gulvet.
Kroppen min har koblet seg ut. Raseriet krevde for mye og jeg ble lammet. Jeg sitter på gulvet og ser på beina mine som jeg ikke kan føle. Jeg hviler inntil baderomsdøren og kjenner at jeg gråter. Jeg vil tørke tårene men jeg klarer ikke løfte armene mine. Jeg er bare lammet nå. Det er tomt, det er ikke mer i meg som virker.
Jeg klarer etter hvert å ake meg på rumpa bort til jakken for å finne telefonen. Jeg ringer til avdelingen og spør om personal A.H. kan komme inn. Hun er der på et lite blunk.

Det tar sin tid, det tar sine tårer, men jeg finner tilslutt tilbake til kroppen min. A.H. hjelper meg opp fra gulvet mens jeg sier hvor flaut dette er. Dette er slikt man må hjelpe gamle damer med, ikke meg! Jeg støtter meg til henne for å ikke miste følelsen i beina og setter meg på senga.

Den sjokoladen, jeg ville så gjerne delt den med henne. Jeg ville så gjerne vist henne at jeg hadde klart å dra på butikken helt alene, uten at noen sa at jeg måtte, og jeg ville så veldig gjerne gi henne halve sjokoladen. Delt den med henne, delt gleden min, delt seieren over å ha klart noe med henne.

Skuffelsen over meg selv var enorm, raseriet over egen tankegang og følelser var enorm. Jeg hatet meg selv og klandret meg selv for alt som er galt med meg. Jeg villle kutte oppe hele meg, rive meg selv i stykker. Jeg ville skalle hodet så hardt i veggen at jeg besvimte. Jeg ville hyle til jeg ikke lenger hadde stemme og jeg ville gråte i et trygt fang og få ut denne fortvilelsen som stadig tar motet fra meg.
Det er ikke din skyld, du skal ikke være sint på deg selv.
Du gikk ut alene, er ikke det noe da?
Og jeg tenkte at, jo, det er noe. For jeg prøvde, jeg ville og jeg gjorde noe med det. Jeg fikk det ikke helt til, men jeg prøvde og det sies at det er bedre enn ingenting.

En gang skal jeg få kjøpt den jævla sjokoladen og spist den sammen med henne!