Fanget i meg selv.

Jeg vet ikke når det tok av, når det tok all kontrollen fra meg. Jeg vet ikke hvilken del av livet jeg begynte å ikke kunne leve lenger. Det snek seg nok på. Men jeg vet at det første angstanfallet meldte sin ankomst da jeg var fjorten år gammel. Siden den gang har anfallene kommet jevnt og trutt og angsten selv, den er bare blitt sterkere og mer mektig inne i meg.

Jeg vet jeg har skrevet om fremgang, om styrken jeg har kjent i meg. Jeg leser mine egne ord, og jeg tenker; Hva gikk galt? Når mistet jeg kontrollen? Når tok angsten kontrollen, helt?

Jeg klarte det ikke. Jeg fikk ikke til å kontrollere meg selv. Angsten i meg stilnet noe i bytte mot den bunnløse fortvilelsen. Gråten satt seg i magen og tårene rant i strie bekker. Jeg gråter sjeldent, kanskje for sjeldent i grunn, men de siste dagene har jeg grått mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg knekker sammen og finner meg selv i ukontrollerte hulk og dyp fortvilelse. Og tanken som naturligvis dukker opp er: Jeg orker ikke mer.
Naturligvis skriver jeg fordi et hvert menneske vil kunne kjenne på at kreftene ikke strekker til, og at man ønsker seg fred, ro til å leve livet sitt. Og i det man ikke får det til blir tanken om å gi opp og forsvinne et resultat av det hele. Heldigvis er det en lang vei mellom tanke og handling, og handling har jeg ingen planer om å ta fatt på.

Dagene er lange og smertefulle. Jeg har fra før av en diagnose som tilsier at sinnsstemningene mine svinger ofte og voldsomt. Fra høyt oppe til lavt nede, om igjen og om igjen. Diagnosen tilsier også at jeg ikke ser verden på en måte som de fleste andre gjør. Jeg er forferdelig sårbar for det meste og reagerer veldig sterkt på det meste. Å skulle leve med denne diagnosen er både smertefullt og krevende, jeg trenger ikke angsten i tillegg.

Jeg får ikke lenger levd livet mitt på noen måte som jeg ønsker. Jeg er fanget i meg selv. Noe så enkelt som å få kjøpt melk og brød klarer jeg ikke å gjennomføre, fordi jeg er altfor, jævla redd for å gå inn i butikken. Jeg er redd for å gå lenger enn til postkassen min. Jeg er redd for å gå en tur rundt byggefeltet. Jeg er redd alt.
Det er mye jeg ønsker, som jeg drømmer om og har lyst til. Nå for tiden er drømmene krympet ned til det å kunne dra til et kjøpesenter og kjøpe ny løper og nye brikker til stuen. Og det å komme meg til Kid eller Princess for å kjøpe nytt kreppsengesett. Jeg drømmer om å gå i en butikk og finne fine kubbelys til å brenne hjemme på vinterkvelder. Jeg drømmer om å ta en kaffekopp på en kafè med de gode venninnene mine.
Jeg får ikke gjort noe av det. Jeg får ikke engang handlet min egen mat, det må andre gjøre for meg.

Å se sitt eget liv, sitt eget jeg svinne hen i noe som i seg selv er helt absurd, er forferdelig. Angsten jeg bærer i meg er nemlig ikke en reell fare. Det er ikke noe som tilsier at jeg burde være så redd. Jeg er det likevel.
Det er ingen som vil meg noe vondt, det er et fåtall av mennesker jeg møter som er farlige. Det er ikke krig i landet jeg bor i, det er heller ikke vold i nære familierelasjoner. Det er i bunn og grunn stille, rolig og trygt. Tross dette er jeg så redd at jeg knapt tør å ta steget ut døren for å gå en liten tur.

Per dags dato er jeg innlagt på en åpen psykiatrisk avdeling. Jeg skal være kun noen få dager og jeg vet at jeg burde bruke dagene så godt jeg bare kan for å stable meg litt på beina. Klarer jeg ikke å stable meg helt på disse skjelvende beina kan jeg alltids komme tilbake og være noen dager til. Det er en trygghet å vite.

Jeg drømmer om et liv uten angst som stopper meg i å leve. Jeg drømmer om å kunne puste fritt og ikke streve for å få den luften jeg trenger. Jeg drømmer om å kunne bli meg, hvem enn dette meg`et er.