Tannkremen var tom, jeg ville ha sjokolade og jeg ville ha farris å drikke. Alt slikt som ikke var å finne på avdelingen. Dessuten var humøret godt, angsten under kontroll og troen på meg selv tilstede. Jeg kjedet meg bare så vanvittig, nokså normalt prøvde jeg da å aktivisere meg på et eller annet vis. Så, jeg gikk ut.
Tre minutters gange ut i verden begynner angsten å ta tak. Hjertet hopper rundt som en travende hest i brystet mitt, det er for trangt i lungene til å puste. Men jeg skulle på butikken, jeg ville!
Vel fremme er det fortsatt nok kontroll over kaoset til at jeg våger meg inn på butikken.
Varene jeg skal ha røskes ned fra hyllene og jeg går til kassen, fullstendig i angsthelvetet og i kaoset som nå stadig tar mer plass. Kassadamen smiler, jeg klistrer på meg et smil, et "hei" og betaler før jeg så går. Dørene lukkes opp foran meg, og plutselig, i det jeg står der inne blir verden utenfor et tryggere sted enn inneklemt i butikken. Så jeg går ut, vel vitende om at ute er det samme som angst for meg.
Turen tilbake var lang, ikke mer enn ti minutters gange. Likevel så uendelig lang. I løpet av turen begynner paranoiaen å inntre noe kraftig. Biler kjører forbi og jeg tror de ser på meg og er ute etter meg. Det går to menn med en hund foran meg før de tar en avstikker, jeg er overbevist om at de har gjemt seg for å angripe meg og gjøre meg vondt i det jeg passerer de. Alt er fare, alt er skummelt, jeg er livredd og det eneste jeg vil er å løpe tilbake til avdelingen. Men jeg kan ikke løpe, da vil noen legge merke til meg. Det blir mange pinefulle steg tilbake.
Endelig inne på avdelingen og jeg puster lettet ut. Jeg overlevde, ingen agrep meg eller gjorde meg vondt. Varene jeg hadde kjøpt kunne settes på sine plasser og jeg kunne i grunn ta det med ro. Men, plutselig. Noe er veldig galt, jeg kjenner det. Det er noe under huden i hodebunnen min.
Jeg kjenner det titrer, det sprenger og titrer på høyre siden av bakhodet. Jeg kjenner det så tydelig og jeg vet med hele meg hva det er. Jeg blir overvåket. Det er blitt plassert en microchip under huden som skal kunne følge hver eneste bevegelse jeg foretar meg. Jeg vet det og jeg er forferdelig redd. Hvem ville vel ikke blitt redd over vissheten om at noen har plantet et fremmedlegeme i kroppen?
Jeg skaller hodet, står med ryggen til veggen og skaller bakhodet om og om igjen. Jeg kan knuse microchipen slik, og er det noe jeg vil der og da så er det å destruere dette som ligger under huden og følger alt jeg gjør. Jeg skaller og skaller, men det vil ikke slutte å titre og sprenge likevel.
H.M. kan du komme?!
Jeg har gått ut av rommet og roper gjennom gangen på personal H.M. Han kommer fort til, ser at jeg skjelver og gråter, holder godt på skuldrene mine og spør hva det er.
Jeg forklarer alt sammen, om turen, om microchipen og det at jeg ikke får den fjernet. Panikken har fått grepet om meg og jeg kan ikke annet enn å gråte hysterisk over redselen for dette som er blitt plantet under huden min uten mitt samtykke, uten min viten. H.M. holder rundt meg, som den eneste mannen i verden får han holde rundt meg på en slik måte som gjør meg uendelig trygg, han er så trygg.
Kom, vi går inn på rommet.
Sier han og tar tak i armen min og følger meg inn på rom 155 som jeg tilhørte.
Finn en skalpell, skjær den ut. Du må ta den ut, få den ut, jeg vil ikke ha den der. Skjær den ut H.M. finn frem en skalpell, få den UT!
Jeg klarer ikke fri meg fra redselen og det ekstreme ubehaget, jeg klarer ikke å se at dette ikke er virkelig.
Det er ikke noe i hodet ditt Farger.
H.M. prøver etter alle kunstens regler å virkelighetsorientere meg, til ingen nytte.
Jammen kjenn der da, jeg kjenner den, hold akkurat der!
Jeg tar hånden hans og legger den på bakhodet mitt, holder på fingrene hans slik at de presser ned akkurat der jeg kjenner microchipen ligge. Han må da kjenne den når jeg gjør det, tenkte jeg.
Farger, har jeg noen gang løyet for deg. Kan du ikke stole på meg, jeg lyver ikke for deg. Det er ingen microchip der. Stol på meg, prøv å stol på meg Farger.
Han er smart. H.M. bruker tilliten jeg har til han som våpen i kampen mot dette vanviddet. Han lar meg kjenne på det at jeg stoler på han, på hele han og alt han sier, og i det han spør meg om han har løyet noen gang begynner jeg å tvile.
Jeg har alltid kunne stole på deg, men dette er utenfor din viten, dette kan du ikke råde over. De plantet den i hodet mitt da jeg lå på sykehuset, du vet ikke hva som er blitt gjort du heller.
Vanviddet vil ikke slippe taket og jeg argumenterer for det jeg tror er virkeligehten. Han argumenterer i mot.
Etter å ha skallet gjentatte ganger i veggen, etter å ha felt ufattelig mange, sorte tårer og etter å ha holdt fast i hendene til H.M. hulket inntil skuldrene hans og holdt meg til stadighet på høyre siden av hodet begynner vanviddet å slippe taket. Titringen blir mindre og det sprenger ikke lenger like mye som før. H.M. sine ord begynner å få mer sannhet enn det microchipen får, og etter en god stund er jeg tilbake i virkeligheten.
Jeg er sliten etter å ha vært så redd så lenge, jeg er sliten av å ha kjempet mot noe ingen andre så eller kjente på i timesvis. Tenk at jeg kunne miste grepet, tenkte jeg da alt falt til ro.
Har jeg vært psykotisk nå? Spør jeg H.M. i det jeg endelig er Farger igjen.
Ja, det var nok det, en brå psykose utløst av den veldige redselen og paranoiaen din. Svarer H.M. meg i det jeg spør han med såre øyer rettet mot det trygge blikket hans.
Jeg trodde aldri jeg var en av de som kunne miste grepet. Jeg trodde aldri jeg skulle bli psykotisk. Jeg har vært det før, over et par timer, over et par dager. Men det er så lenge siden, jeg var annerledes den gang. Jeg var sykere, yngre, mindre reflektert, mindre mentalt utviklet. Jeg kan se tilbake og forstå at det endte i psykose et par ganger, men jeg kunne ikke se for meg at dette skulle skje igjen, denne våren, i en alder av 25 år.
Det er en merkelig tilstand å være i. Man er selv så oppslukt i sin egen virkelighet at det som er virkelig og rundt en ikke får noen som helst plass. Man er selv så overbevist om sin egen sannhet at den ordentlige sannheten, den felles sannheten ikke får komme til. Man er selv så intenst overbevist og så intenst redd at tårer , hulk og skjelving er en selvfølge når livet er så forferdelig farlig og grusomt.
Jeg ble ikke gal, jeg ble ikke forandret. Jeg ble ufattelig redd for noe, og jeg reagerte. Alt i alt samlet det seg til en brå og kortvarig psykose.
Hva gjør det med et menneske å oppleve dette? Hva erfarer man?
Jeg får en enorm respekt for de som daglig lever med psykoser, for det at de forholder seg til sin egen virkelighet mens alle andre minner de på den virkelige virkeligheten. Det er nemlig ikke så rent lite forvirrende og frustrerende, uforståelig og ubegripelig der og da.
Erfaringen jeg gjorde meg tilsier at jeg er skjør, at jeg må være varsom med meg selv. Jeg skal presse meg i frykten min, men ikke altfor mye på en gang. Alt med måte, slik at det ikke bikker over til noe annet. Jeg må ta tegnene mine på alvor, forstå at når paranoiaen setter i gang for fullt så er det viktig med ro og hvile for å la det hele heie over i stedet for å innta enda mer plass i hodet mitt.
Jeg erfarte også at tilliten jeg har til dette mennesket som jobbet denne kvelden, respekten jeg har for han og godheten han viser meg var det som til slutt fikk meg ut av det hele. Det å kunne holde i en trygg hånd, mens den andre hånden hans strøk meg over hodet, der jeg trodde de hadde satt en sprøyte med en microchip i, ble til sammen nok til å få meg ut av det jeg selv i ettertid opplevde som vanvidd, hysteri og til slutt en psykose.
Han klarte å snakke på en slik måte som nådde inn, ene og alene fordi han har vist at jeg kan stole på han, i alle sammenhenger.
Han er ikke farlig, hvorfor skulle han da lyve for meg? Tillit er gull verdt.
Jeg er ofte redd for å bli psykotisk igjen nå for tiden. Jeg er redd for det vanvittige ubehaget det førte meg seg, jeg er redd hva som kan komme til å bli tema i en eventuell psykose neste gang, og jeg er kanskje aller mest redd for å bli slik at jeg til stadighet mister grepet om virkeligheten bare jeg blir litt for redd. De siste dager viser derimot til at jeg tåler å bli presset, litt og litt. Jeg tåler å stå i det uten å få vrangforestillinger eller bli psykotisk, og jeg tåler å kjenner på paranoiaen uten å gi meg hen til den.
Jeg er redd, men jeg er kanskje sterkere enn jeg tror likevel.
Bildet er googlet.
Det høres ufattelig skremmende ut. Å miste begrep, og konflikten hvor ens egen virkelighet ikke samstemmer med den alle andre har. Jeg har vel aldri fått full psykose skrevet på papiret, men jeg har episoder hvor jeg er grensepsykotisk, og det syns jeg er vondt og skremmende. Tillit er gull verdt, helt sant. Og jeg er glad du var der du var da dette skjedde, hvor du kunne få hjelp til å "lande" igjen, istedet for at det kunne utviklet seg enda mer. Det er vel kanskje sinnets måte å kollapse på, etter alt for mye press. Du er utrolig sterk, du imponerer meg, men du er også menneskelig, sårbar! Det gjelder vel å finne en slags balanse mellom å presse seg litt, men ikke for mye. Akkurat det du skriver om.
SvarSlettDet er virkelig skremmende, og vondt. Det er forvirrende og faretruende å leve i en slik virkelighet for en stund.
SvarSlettGrensepsykosen kan være like ille, synes nå jeg. Da virrer man mellom uvirkelighet og virkelighet og vet ikke riktig i hvilken retning man skal snu seg for å møte det som er det sanne.
Jeg føler det slik, at det hele kollapset etter uker og måneder med et vanvittig indre press av smerte, angst og forvirring. Tilliten jeg har til dette personalet er stor, som du sikkert kunne forstå ut fra lesingen. Hadde det vært noen andre ville jeg nok ikke sagt i fra, da er jeg mer stille og mindre meddelende. Han brukte tilliten som våpen, og det funket. Jeg stoler jo på han!
Jeg føler meg ikke sterk Lise, men jeg får høre av andre at jeg til tross for alt jeg sliter med faktisk har styrke i meg. Det er vanskelig å eie den viten selv, å tro på det og kjenne på det. Med tiden kanskje...