Den siste uken har befunnet seg i det brennende helvetet. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg får fortsatt ikke den hjelpen jeg selv mener er riktig for meg.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.
Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.
"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."
Da måtte jeg nesten gråte.
Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?
Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.
Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar