Jeg står oppreist!

I dag, jeg tror dette er en bedre dag.

Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.

Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?

Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.

I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.

Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.

Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag  :)

Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)