Lord please, please, please, take away my anxiety.

Angsten stjeler livet mitt. Jeg makter ikke leve så fanget. Få meg ut av dette!

I dag hadde jeg og venninner planer om å dra på kino. Jeg utsatte å ta beroligende i dag fordi jeg så gjerne ville klare meg uten, men da kinotiden nærmet seg klarte jeg ikke mer.
Angsten tok helt overhånd, hjertet løp løpsk inne i det slitne brystet mitt, den rustne klumpen i magen vred seg rundt med sine skarpe kanter. Det var ikke nok luft i verden til å fylle lungene mine og jeg hev etter pusten, hyperventilerte og kjente at tårene presset på. Kunne jeg ikke bare gråte litt? Jeg vet at gråten er forløsende, jeg vet at det blir lettere etter på selv om det er vondt mens det står på. Det er bare det at jeg har så veldig vanskelig for å gråte, jeg får det ikke til selv om det er et hav av tårer på innsiden.
Jeg tok hele dagsdosen med beroligende medisiner som jeg har til bruk ved behov. Tiden gikk, angsten herjet vilt og jeg ventet og ventet på virkningen av medisinene som skulle hjelpe meg til å kunne komme meg ut på kino med gode venner.

Virkningen ble aldri stor nok til at jeg turte å dra. Jeg turte ikke dra på kino, jeg turte ikke ut.

Så ble det til at de to andre skjønne venninnene heller ikke dro på kino, men heller bestemte seg for å dra på besøk til den fjerde i firkløveret vårt. "Blir du med på det da, Farger?" spurte de meg. Men nei, jeg turte ikke det heller. "Nei... jeg, jeg tør ikke ut" svarte jeg skamfull og full av tårer som ikke fant veien ut.

Jentene dro til den fjerde av de skjønne jentene mine uten meg. Jeg hadde tilbudet, alt lå til rette for at det skulle gå bra. Hun de skulle besøke var alene hjemme, uten mann og barn, det ville være bare oss fire som jeg kjenner godt og er trygg på og det er langt opp i skogen og langt fra andre folk. Jeg ville vært trygg der, men jeg turte likevel ikke. Jeg vinket de av gårde med en enda større rusten og skarp klump i magen.

Tankene om å avslutte er der, ofte. Særlig når det blir skuffelser som dette. For gudene skal vite at jeg blir skuffet, så uendelig skuffet over meg selv. Så uendelig fortvilt over å ikke kunne få leve utenfor husets fire, trange vegger. Jeg lengter så etter å komme ut, oppleve, se, høre, lukte, leve. 
Er det så rart jeg tenker at jeg ikke orker mer i dette fangehullet?

Jeg vil besøke søsteren min. Være der med henne i stuen, drikke god vin og skravle. Kanskje dra ut og se på livet i Oslo, for med litt alkohol tør jeg det. Jeg vil lage god mat med henne og bare være søstre. Men tør jeg? Sjeldent. Jeg vil men jeg tør ikke fordi angsten er så enorm. Jeg sliter med å klare å takle angsten alene her hjemme, hvordan tror dere da det er å takle angsten nærmere tre timer hjemmefra i en by så stor og fremmed som hovestaden?

Jeg hater deg, angst!

google.com

Jeg hater deg, angst!.

Du stjeler hvert et øyeblikk jeg kunne opplevd som godt.

Du tar livsmotet fra meg.

Du tømmer meg for håp.

Du lammer kroppen min.

Du fjerner meg fra den kjære familien min.

Jeg hater deg, angstt!

Du tar livet mitt fra meg...