Uten venner er verden fattig.

Helgen har vært en av de verste på lenge. Fotvilelse, gråt, angst, apati, likegyldighet, mer gråt, mer hulk, alt.
Jeg har klart meg, og det trodde jeg ikke jeg skulle gjøre. Jeg trodde jeg ville komme til å forsvinne.
Smerten har vært altoppslukende, gjennomtrengende og jævlig. Men midt i alt det grusomme har jeg hatt gode venner her. Venninner som har stilt opp, passet på, tørket tårer, massert stramme skuldre og hjulpet meg til å spise og til å kunne trekke på smilebåndet. Hjelpen deres har vært uvurderlig. Dette er vennskap.

Google.com

Jeg ringer avdelingen:
"Hvorfor gjør dere dette mot meg, hva galt har jeg gjort, vær så snill å ikke gjør dette mot meg"
"Det er ikke noe jeg kan gjøre Farger, men det er ikke noe okei".
"Det er psykosen er det ikke, det var da alt forandret seg. Jeg gjorde det ikke med vilje, det var ikke meningen å bli psykotisk".
"Terapeutene er slitne, kapasiteten er sprengt og da ble det dessverre slik at du og noen andre mistet tilbudet dere hadde om lavterksel"
"Men da må de vel for faen sykemelde seg og få inn  noen andre!"
"Det er ikke å oppdrive, Farger. Dette er ikke noe okei".
"Jeg mister alle, alle forsvinner og nå mister  jeg dere også".

Stillhet.

Jeg gråter, trygler og hulker samtidig som  jeg  vet at hun jeg snakker med ikke kan gjøre noe til eller fra, ikke annet enn å dokumentere at jeg har ringt. Jeg vil så inderlig ha hjelpen de kan gi meg, men den får jeg ikke.

Verden knuses under føttene mine og jeg faller på ustødige bein og gråter enda mer.

Google.com

Venninne S kommer løpende bort til meg etter at jeg ringer og bare gråter. Hun skjønner at jeg trenger henne, og hun kommer, blir her og støtter. Hun er oppgitt og sint over systemet som har sviktet meg når jeg kanskje trenger de som mest. Hun er fortvilt over at jeg har det så vondt, men hun er stødig som et fjell der hun sitter ved siden av meg i sofaen.
Venninne T kommer også, rett fra senga og hit. Jeg ringer like hikstende og hulkende til henne og hun er her på null komma niks. Jentene blir en god stund før de drar hjem til sitt for en stund.
De har telefonene sine på om natten med klar beskjed om at jeg ringer om det blir for ille. De sier de er her, at de kommer om jeg skulle trenge de. Og med den tryggheten klarer jeg å sovne.

Skadetrangen er blitt enorm, og i løpet av kun lørdag skadet jeg meg ni ganger i løpet av tre omganger. Det er et helvete å tenke på at jeg er kommet inn i selvskadingens klo igjen. Jeg ville ikke tilbake dit.
Jeg kjempet meg ut av det etter ti år, jeg skal klare å kjempe meg ut av dette tilbakefallet også.

Kaoset tar over, fortvilelsen truer meg på livet og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må hyle, jeg klarer ikke å holde det inne i meg lenger. Jeg traver frem og tilbake mellom stue og kjøkken før jeg løper inn på soverommet, hiver meg ned i sengen og klemmer hodet inn i puten. Det kommer et skrik jeg ikke har hørt på lenge. Jeg hyler, skriker til jeg er sår i halsen og så kommer gråten, den ekte gråten. Og der ligger jeg i sengen i fosterstilling og hulker som et barn. Jeg trengte å hyle, jeg vet ikke om jeg trengte å gråte så mye mer.

Google.com

Dagen startet med angst. Dette fenomenet som tar fra meg pusten, som får meg inn i en bunnløs fortvilelse, som får meg til å stå lent over et bord kun for å få igjen pusten. Sobril inntas til frokost, den forbanna sobrilen hver morgen for å klare å være et levende menneske. Jeg må dusje, få varmen i kroppen, få musklene til å slappe av. Jeg klarer å stå oppreist i dusjen denne dagen, for til vanlig ender det med at jeg sitter i det varme vannet til det blir kaldt. Bare sitter der og puster for å overleve, tenker tankene jeg må tenke for å overleve.
Jeg får på meg klær og håret settes i en flette, da er alle krefter oppbrukt og det eneste som er igjen er et tomt skall med øyne uten blikk. Jeg ser det i speilet før jeg segner om på baderomsgulvet. Jeg ligger der, på det varme gulvet og prøver å reise meg opp. Kroppen min klarer det ikke, musklene mine makter ikke å bære meg opp i stående stilling. Så jeg blir liggende der lenge, og veksle mellom gråt, pust og ingenting, tomheten.

Google.com

Det er som om jeg mister alt. Jeg mister kroppen min, for den vil ikke bære meg stort mer enn en halvtime av gangen. Jeg mister håpet og motet mitt, det klarer ikke å bære meg det heller. Jeg mister evnen til å skrive og formulere meg som jeg vanligvis gjør og jeg mister ordene jeg kan bruke til å snakke med. Jeg orker ikke lenger å forklare, har ikke fler ord igjen.

De sier jeg er alvorlig syk, at jeg med tiden kan risikere å bli tvangsplassert på en institusjon der jeg må bo, at jeg kommer under tvangstiltak som tilsier at jeg må få mye mer tilsyn i hjemmet. Men de tar meg ikke i mot til innleggelse når det butter i mot på det sterkeste. Det er som om de taler to språk, og jeg forstår ingen av de.