Å bli liten.

I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.

"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"

Og så satt vi i gang.

Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.

google.com

På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.

Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.

Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena. 


Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.

google.com

Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.

Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.


Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.

google.com

Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.

Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.

google.com

Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.

Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.

"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.

Farger.

Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.

Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.

I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.

Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.

Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.