Arrkorreksjon.

I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.

Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.

Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.

Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.

"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"

Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.

Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.

Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.

"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"

"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"

Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!

Her er undersiden av armen med sprøytestikk.

Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.

Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.

"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".

Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.

Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.

Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)

Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.

Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.

Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!