Jeg skal passe på deg, Farger.

Han er øm, varsom og snill. Sier vakre ord til meg, stryker meg over armen og sier jeg er nydelig med eller uten arr. Hvisker stille at det er fint å være sammen med meg. Jeg stryker han over kinnet, kysser han og sier det samme til han. Det er så fint, å bare være i samme rom, å sitte i en trygg og varm armkrok. Alt er fint.

Jeg stivner, fryser til is og kjenner en tsunami av minner fra fortiden skylle inn over meg. Jeg klarer ikke å stoppe det, noe har minnet meg på det jeg opplevde som liten jente. Noe vil hjemsøke meg akkurat nå som det var så trygt og godt og plutselig står jeg midt på gulvet og kjenner grunnen under meg gynge ustødig.

"Hva er det, Farger?"
"Er du redd?"
"....Ja..."
"Klarer du å sette ord på det?"
"...Nei..."

Han tar de sterke armene sine rundt meg, står der stille med meg og holder meg i et fast og trygt grep. Han stryker meg gjennom håret, over ryggen, over kinnet og sier

"Jeg skal passe på deg, Farger, jeg skal passe på deg".

T<3 Jeg setter så pris på deg. Ikke gi meg opp. Ikke bli redd for meg. Ikke dra fra meg nå som jeg nettopp er begynt å bli glad i deg. Ikke sår meg T<3, ikke dra fra meg nå.