Blomsterglede :)

Det er vår, og med våren kommer blomstene. Jeg er så heldig at jeg den siste tiden har fått en del blomster. Jeg spør meg selv hvorfor jeg får dette, hvorfor jeg skal fortjene å få blomster av andre. De smiler, gir meg en blomst og har forskjellige grunner for sin gave uten at jeg trekker noen tvil med det. Det kan simpelthen være det at det ikke er noen spesiell grunn for blomsten, bare fordi jeg er meg, har det blitt sagt.
Kanskje jeg skal prøve å være litt snillere mot meg selv i tankene mine, siden alle andre er så snille mot meg?!

Jeg tok en tur til legen for å fjerne en liten stein jeg fikk inn i kroppen etter en real nice trynings grunnet fyllesykling. Et bittelite snitt i huden, dett var dett. Likevel fikk jeg aua-blomst av min kontakt fra Pt (psykiatritjenesten), frøken G. :)

Min kjære farmor tar ofte med en bukett roser eller tulipaner. Jeg trenger ikke være flink en gang, hun vil likevel gi meg blomster. Det blir ikke noe verre av at hun ofte har med favorittkaken min også :)

Jeg er ofte hundepasser, og denne fikk jeg av voffsen jeg har aller mest. Så koselig å bli møtt i døren med en stor blomst. Jeg liker så innmari godt å være med voffsen, jeg trenger på ingen måte noen lønn for "jobben". Dog er det en flott følelse når en hundeeier står smilende med en blomst i hånden for å takke deg.

"Denne er til deg, fordi du er en så god venninne, hjelper meg og stiller opp" sa hun og rakte den smilende til meg. Jeg smilte tilbake og ga henne en gooood klem. 

Å, venner altså, hva skulle man gjort uten disse gode vennene <3

Søte, kjære farmor kom på besøk med enda en blomsterglede til meg :)

Det er ikke verst, alle disse blomstene i løpet av mars! I alle dager, noe riktig må jeg da gjøre som har så gode folk rundt meg som også er så inderlig gode mot meg! Det er rart det, et av personalet på psyk. avd. sa en gang det at jeg burde tenke over hvorfor jeg hadde så gode mennesker rundt meg, om ikke det sa noe om hva slags menneske jeg også er. "De ville vel ikke vært med deg om du var så grusom som du tror..."

Kanskje er det noe i det, dog er det så veldig vanskelig å skulle tenke gode tanker om seg selv, fri seg fra denne nedlatende holdningen jeg har skapt mot mitt eget jeg. 

Jeg er uansett så fantastisk takknemlig for å ha de menneskene som jeg har rundt meg. Jeg er så takknemlig for venninnene mine, de gode jentene som har stått ved min side uansett hvor mye det har stormet rundt meg. Mammaen min som stiller opp med bil, søte smil, middag og surprisebesøk med hunden hos meg. Besteforeldrene mine som tross en oppvekst på en helt annet tid følger veldig godt med, som godtar meg som den jeg er med alle mine vanskeligheter, og som stiller opp til en hver tid for å ta en kaffe, ta en kjøretur, koseklemme og lære meg opp på kjøkkenet. Og alle menneskene i psykiatrien som har fulgt meg i mange år, som har holdt håpet mitt, motet mitt og troen min for meg når jeg selv ikke har maktet å holde fast i det selv.

Sist men ikke minst er jeg veldig takknemlig for å ha den søsteren jeg har. Takknemlig over å ha en så flott, fin og flink søster som har krabbet seg vei gjennom livet for å nå det hun vil og som på ingen måte gir seg. Hun er min rake motsetning, og mitt aller største forbilde.

Jeg er ikke fattig, jeg har nemlig den største rikdommen: Gode mennesker.