Alene i hulen min.

Jeg sover, sover og sover. Sovehjertet mitt har tatt helt av.
Legger meg rundt klokken ti på kvelden og står ikke opp før etter tolv neste dag.

Kanskje er det fordi jeg ikke orker å forholde meg til dagene, fordi jeg kan sove bort noen av timene jeg ellers må tilbringe i angst og indre kaos og smerte? Jeg tror det er derfor, jeg orker bare ikke de lange dagene.

Tvangen er ille om dagen. Jeg må gjøre ting slik og slik, hvis ikke vil jeg komme til å bli straffet. For det er det min tvang går ut på. Jeg er redd for å straffes på en eller annen måte. Å få kjeft, å bli ydmyket, å bli angrepet. Jeg er livredd de tre tingene og gjør alt det jeg kan for å unngå det. Så tvangen herjer, og jeg føler meg ganske så forsvarsløs mot den!
Jeg har fulgt med på Psyk Forandring som handler om Ocd (tvangslidelse), og jeg ser jo der at det de er redd for ikke skjer. De dør ikke, de blir ikke hivsmittet og de blir ikke skadelidende av å stå i mot og eksponere seg for sine tvangstanker. Men jeg har ikke sett at noen av de er redd for å bli straffet, og dermed har jeg likevel ikke noe å relatere meg helt til i det programmet.
Tvangen min er ikke like sterk hele tiden, men av og til blir det veldig mye, og det er slitsomt. Jeg vil ikke bli straffet.

Tankene rundt vurderingssamtalen kverner mye. Jeg gruer meg veldig, for jeg vet jo ikke utfallet av det. Dessuten vil det bli stilt en del utdypende spørsmål rundt det som sto i henvinsningen, og det vil igjen si at det kommer til å bli veldig krevende og ubehagelig. Det som står i henvisningen er jo min historie, mine problemer og min smerte, og nå må jeg snart sitte i et rom med fremmede og utdype dette. Det kommer nok til å bli vondt, og pinlig, vanskelig og krevende. Jeg håper fastlege K kan bli med slik som de fra avdelingen ønsker.

Jeg er inne i den lille hulen min nå. Jeg vil ikke være med noen, helst ikke snakke noe særlig med noen. Kanskje er det det sorte, mørke hullet som søsteren min beskrev. Kanskje trenger jeg bare litt fritid. Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er så ensomt her, fordi jeg ikke orker eller vil være med noen. Det jeg vil er å høre på musikken min, susle rundt i hjemmet, skrive og sove.
Kanskje er det skammen over å være meg som råder nå? For gudene skal vite at jeg skammer meg over meg selv. Jeg føler meg så dum, så rar og annerledes, og det er skamfullt. Da er det bedre å være alene, slik at jeg slipper å dele meg selv med noen og vise mitt rare jeg til andre.
Men jeg slipper ikke unna mennesker så lett. I dag kom det plutselig to store og en liten en på døra. Klokka var nærmere halv to og jeg satt fortsatt i morgenkåpen. Jeg kan jo ikke jage de vekk heller, så jeg satt meg ut på trappen med de og drakk kaffe og skravlet med de. Det var hyggelig, og jeg syns det var godt å se noen og snakke med noen selv om angsten herjet og styrte mye, tvangen også. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjer på utsiden når det er så mye som skjer på innsiden.

Jeg tenkte på en ting. Er det noen dere som leser ønsker jeg skal skrive om? Utdype, forklare eller ta opp? Si i fra så skal jeg se om jeg får laget et innlegg som dere lesere ønsker å lese om :)