Jeg kjemper kampen min for å få hjelp.

Det er for mye å fortelle og skrive om hva som er skjedd de siste månedene, med tanke på behandling som er blitt fratatt meg. Men nå er altså kampen i gang, nå skal det kjempes, det skal ikke dø`es. Jeg skal leve.

Pasientombudet er til stor hjelp i denne kampen. De har også vært med før da forsvarligheten av behandling har blitt for dårlig. Da har det som oftest ordnet seg, og jeg har fått hjelp i den tiden der det har vært nødvendig.
Jeg anbefaler alle som ikke får den hjelpen de trenger å ta kontakt med pasientombudet i sitt fylke for veileding, dialog og hjelp. De kan nemlig hjelpe, og de er der for pasienten.
Her finner dere hjemmesiden deres: http://www.pasientombudet.no/
Jeg og en representant fra pasientombudet som har min sak har sammen skrevet en klage til fylkesmannen der vi ber om en vurdering av forsvarligheten av mitt tilbud. Behandlingstiden er lang, men det får ta sin tid. I mellom tiden skal jeg bare konsentrere meg om å holde ut, stå på, være Farger som best jeg kan.

Min tante og min søster har engasjert seg i kampen min, og de ringer og styrer og ordner for å finne ut hvilke tråder man kan trekke i. Fastlegen min står også på. Det er mennesker som jobber for og med meg. Jeg er så uendelig takknemlig. <3

Er det forsvarlig å sende en totalt suicidal pasient hjem tre dager etter et alvorlig og godt planlagt selvmordsforsøk? Jeg lå i respirator, tre døgn etterpå ville de sende meg hjem fra den psykiatriske avdelingen jeg ble plassert på.
Er det riktig å skape håp ved å åpne opp for at Modum Bad sin traumegruppe kunne være aktuelt, for så å gi meg kontra beskjed fordi jeg ikke er stabil nok, for deretter å ikke tilby noe som helst som skulle hjelpe meg til å bli mer stabil?
Er det forsvarlig å la et traumatisert menneske sitte alene med alle minnene? Jeg begynte å huske, men jeg fikk beskjed om å ikke snakke noe om det, man skulle ikke snakke om slikt fordi jeg kunne retraumatiseres. Så jeg går rundt med minnene mine helt alene uten noen som kan veilede meg gjennom smertekaoset (blir man mindre traumatisert av å gå med det alene?).
Er det forsvarlig å ha meg hjemme om de sier det ikke er forsvarlig å ha meg på avdelingen?

Jeg kunne spurt spørsmål om forsvarlighet i det uendelige, men meningen er å gi en liten pekepinn på hva som er blitt gjort, hva som gjøres og hvorfor jeg reagerer så sterkt. Jeg er alvorlig syk, sier de, og jeg trenger og vil selv ha hjelp. Det får jeg ikke.

Som et siste forsøk har jeg selv googlet, lett og strevd for å finne et behandlingstilbud for meg. Jeg fant noe som kan passe, og nå blir henvisningen til Bet. behandlig ved Blakstad psykiatriske sykehus sendt av gårde. Jeg er mildt sagt skrekkslagen over henvisningen. Jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg orker ikke. Likevel vil jeg, jeg må og jeg ønsker så inderlig å få plass ved Bet. behandlingstilbudet deres. Når ingenting annet har fungert, hvorfor ikke prøve dette som siste utvei. Kryss fingre og tær for meg.
Her kan dere lese kort om Basal eksponeringsterapi?  http://old.vestreviken.no/modules/module_123/proxy.asp?C=16&I=182&D=2&mid=
Er det forresten noen der ute som har vært gjennom den typen behandling, som kan fortelle meg litt om hvordan det var?

Jeg ønsker meg et liv verdt å leve, en utvei av det sorte, mørke hullet, et glimt av himmel og et friskt pust.
Jeg vil så gjerne få hjelp til å hjelpe meg selv.