Bønn til noen.

Kjære...Gud?

Kjære deg, kan du hjelpe meg?

Kan du fri meg smerten min, fra angsten, fra ønsket om å slippe?

Kan du gi meg styrke til å tørre, våge, leve og puste?

Kjære

Gud?

Vær med meg.

Jeg ber deg, hjelp meg.

google.no

I morra skal vi ut, jenta mi, sier mamma optimistisk i telefonen. 

Nei, det klarer jeg ikke, sier jeg fort for å slippe å høre det jeg selv sier.

Vi skal ut en liten tur, om så bare for å kjøre en tur. Du kan ikke fortsette å bare være inne i leiligheten din, sier mamma bestemt og sårt.

Hjertet mitt hopper vilt inne i det trange brystet mitt. Det er som om det ikke finnes plass til slagene det gir fra seg. Jeg kjenner hvordan jeg strever med å få puste, hvordan jeg med ett ikke eier kroppen min lenger. 

Jeg blir livredd, bare med tanken på å måtte gå ut døra. Jeg klarer det ikke, jeg tør ikke. Jeg vet hva som venter meg i morra og det er en angst som ikke er til å beskrive. Det er skjelving, hyperventilering, gråt og utmattelse. Mulig dere leser selvoppfyllende profetier mellom linjene, men hvordan skal jeg tro noe annet når hver eneste erfaring jeg har gjort meg viser til nettopp dette. Jeg vet hva som venter meg.

google.com

Jeg er sliten, forferdelig sliten. Akkurat nå, i den tilstanden jeg er nå ville jeg brukt lavterskeltilbudet på avdelingen, men det har jeg jo ikke lenger. Jeg har ikke annet valg enn å holde ut her hjemme, alene. Uten noen å snakke med, uten noen å hvile hodet mitt i fanget til, uten noen som vet hva som skjer i hodet mitt når det er sånn, uten noen som kan forklare meg at dette går bra. Jeg vil så gjerne til avdelingen, men dit kan jeg ikke  komme. Jeg tar meg i å være både bitter, sint og forferdelig såret, sviktet og forlatt. Jeg savner de så inderlig. Ikke de som "sitter på toppen", men de som jobber i miljøet, som kjenner meg fra ti års historie. Jeg savner å le med de, å kunne gå en liten tur med de. Savner de gode samtalene med de, håpet jeg finner tilbake til, motivasjonen som vokser etter hvert som jeg faller til ro i avdelingen. Jeg savner det så sårt.

Jeg har vanskeligheter med tilknytning, det vil si at jeg finner det veldig vanskelig å bli kjent med å knytte meg til nye mennesker. Likevel er det noen som klarer å se meg, som den jeg er, med de vanskeligheter jeg har. Og da kan jeg knytte meg til mennesker, veldig sterkt. Miljøpersonalet på avdelingen har klart det, de har klart å se hele meg. De har gjort en enorm stor og flott jobb med å hjelpe meg gjennom ti år, og det har blitt (fra min side) knyttet sterke bånd til de som jeg kjenner at jeg ikke klarer å bryte.

Jeg har mistet så mange i livet mitt, både til døden og til andre ting. Jeg har opplevd så altfor mange ganger at mennesker som betyr veldig mye for meg forlater meg fordi jeg er for krevende, for syk, for vanskelig å ha med å gjøre. Og så gir de meg videre til noen stakkars andre som må ta over oppgaven, eller de drar sakte meg sikkert fra meg som i et forsøk på å skjule avskjeden som er i gang, mens jeg hele tiden vet hva som er i ferd med å skje. Det er ikke rart man får en dårlig selvfølelse, når så mange har bevist at jeg er for mye å ha med å gjøre, at jeg er for krevende til å ha livet. Det er ikke rart man får vanskeligheter med tilknytning (selv om den grunnen ligger i barndommen) når man opplever at de fleste man er så uendelig glad i forsvinner fra en.

Jeg knyttet meg sterkt til noen av miljøpersonalet på avdelingen, men nå har jeg mistet de. Atter en gang er jeg blitt gitt opp, sendt videre, forlatt og sviktet. Hvordan skal jeg kunne stole på noen?

Kjære...noen?

Ser dere meg?

Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av dette sorte hullet?

Noen...

Hjelp meg til å hjelpe meg selv. 

Ikke dra fra meg, igjen.

Ikke la meg bli sittende alene med sorgen.

Ikke dra fra meg selv om jeg er meg, for jeg vet ikke hvem andre jeg skal være.

Kjære...noen.

Vær med meg, hjelp meg, gi meg styrke, gi meg tro og håp.