Fortiden i hagen.

Vi sitter ute i sola, jeg kusine S og fetter J. Vi drikker kaffe, snakker om babyen kusine S bærer i magen sin og ler av den lille hunden som hopper rundt oss. Dagen er fin. Jeg er urolig og angstfylt inne i meg, men dagen er fortsatt fin.

Det hugger til å magen min, hjertet mitt pumper og slår så hardt det bare kan. Jeg klarer ikke smile eller le, jeg klarer ikke gråte eller si noe. Det blir bare et salig kaos inne i meg, langt inne i meg settes fortiden i gang igjen.

Min onkel, faren til kusine S, jobber i ambulansen, og han kom sammen med to medarbeidere innom her for å hilse på datteren sin, niesen og nevøen sin. Det var bare et lite besøk, et hyggelig "hei". Men de hadde gule og røde klær på seg. De hadde store selvlysende bokstaver på ryggen med "sykehus". De hadde sorte sko og radio festet i beltet. De var på jobb, på vakt og de kom innom for å hilse på oss.

Så hva skjedde, hvorfor befant jeg meg plutselig i fortiden, hvorfor reagerte kroppen min med redsel og trangen til å flykte? Hvorfor følte jeg for å skrattle eller gråte i usikkerhet?

Jeg har blitt hentet i ambulanse veldig mange ganger. Jeg har prøvd å ta livet mitt veldig mange ganger. Jeg husker sirener, blålys, setninger som "nå skal du få hjelp" eller "vi skal ikke la deg dø". Jeg husker oksygenmasker, hender som holder i mine og så husker jeg også ingenting av mange av gangene fordi jeg har vært bevisstløs. Jeg kan enda kjenne følelsene av å bli trillet på en båre inn i ambulansen, og jeg kan enda kjenne det hvite sengetøyet gnisse mot naken hud.

Ambulansen har mang en gang kjørt inn i gården her for å hente meg. Det har vært både for å hjelpe til med tvangsinnleggelse, lappe sammen selvlagde kutt i armer og bein, eller for å få meg til sykehus og behandling i hu og hast.

Denne dagen skulle de ikke hente meg, det var ikke en gang jeg som var grunnen til at de kom. Det var kusine S som var deres mål, for å be henne hjelpe til med støvsuging. De skulle ikke true meg med politi og håndjern, de skulle ikke stroppe meg fast til en båre for å kjøre meg vekk. De skulle ikke tørke blodet mitt og de skulle ikke tvinge meg til å leve. Det var ikke jeg som var målet, men jeg ble likevel så redd.

Jeg tenkte på naboene, på huseierne. Hva trodde de nå, når tre mennesker fra ambulansen gikk inn i gården?  Ventet de seg et kaos igjen? Tenkte de at det hadde klikket for meg igjen? Tenkte de jeg ville ta livet mitt igjen? Jeg, som har blitt så glad i livet skulle da ikke ta livet av meg, men jeg tror jeg døde litt i det jeg satt der med tre autoritære mennesker fra sykehuset og ambulansen.

Det er over nå, Farger. Det er over. Du skal slippe å bli hentet i ambulanse mer, for du har kommet lenger, og blir du hentet av de igjen er det ikke selvforskyldt. Du vil ikke lenger dø, du skader deg heller ikke lenger. Du er nokså stabil og du er ved dine fulle fem. Det er over nå Farger, du ble bare skremt.