Beltesengen.

Jeg ligger der, i sengen og ser film. Jeg venter en telefon jeg gruer meg litt for og prøver å få tankene over på noe annet gjennom bildene som ruller over skjermen. Jeg er nokså rolig og følger nøye med på filmens budskap og historie. Det er godt, å ligge slik i sengen på kvelden og se film.

google.com

Det ruller en scene frem og noe i meg fryser til is. Noe i meg reagerer noe veldig på det jeg ser, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hva skjedde, hvorfor ble jeg så overmannet av tårer som vil ut, av skjelvende hender og hurtig pust? Jeg føler meg med ett desperat, fanget, livredd og forvirret.

google.com

Det var ikke blodet fra de små guttene som ble drept jeg reagerte så veldig på. Det var ikke arrogansen til politiet, ei heller morens vanvittige sorg og fortvilelse. Det var å se at en pasient ble lagt i belter som veltet verden min over til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var denne kvelden. 

Å se henne bli slept gjennom gangene, å høre hylene, å se beltene bli festet rundt kroppen mens hun ligger der desperat og helt, helt fanget. Det var det jeg reagerte så uventet på. Jeg trodde ikke jeg gjorde noe av den slags.

google.com

Jeg lå aldri mangfoldige timer i beltesengen av gangen, men jeg ble lagt i den mange ganger. Jeg mistet kontrollen, de tok over kontrollen for meg. Jeg ble slept gjennom gangene, båret og slengt i sengen. Jeg ble hylende reimet fast til sengen, og så roet det seg som regel etter en time eller så.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke husket alt jeg husker fra de ti årene jeg har vært pasient i psykiatrien. Av og til, ganske ofte, vil jeg bare glemme, fortrenge og ikke vite av historien min. Journalen min veier rundt tolv tusen gram, minnene fra tiden journalen beskriver er langt tyngre å bære.