Jeg ber deg, angst, slipp meg fri.

Jeg er en fange. 

Jeg slipper ikke ut. 

Jeg blir værende i dette, og frykten min er at jeg aldri slipper fri.

Jeg er en fange i mitt eget sinn.

google. com

Jeg lengter. Lengter etter frisk luft i ansiktet, lengter etter å gå i butikker å se på klær og ting. Jeg lengter etter å slå av en prat med en bekjent og ønske han eller henne en fin dag. Jeg lengter så etter å komme ut, men jeg er og blir værende her innenfor disse fire veggene som jeg ikke våger meg noe særlig utenfor.

Gud, jeg er så redd.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. 

Jeg er redd for å skrike også.

Herregud, jeg er så redd.

Det jeg kan klare er å gå en tur. Den faste runden, men ikke alene. Og det er ikke hvem som helst jeg kan ha med meg på gå tur heller. Det må være venninner, hunden til huseierne eller mamma. Thats it. Da går jeg på, kjenner luften jeg kan trekker inn, den friske luften. Da prater jeg med de, eller så går jeg lange strekninger i stillhet, bare fordi det er så godt å se rundt meg og puste i noe annet enn hjemmet mitt. 

Jeg kan tørre å dra på besøk til venninne T, dersom hun ikke har eller venter besøk av andre. Da kan jeg drikke kaffe med henne og skravle som bare gode venninner kan. 

Jeg kan,til nød, dra på besøk til mamma i barndomshjemmet mitt, men jeg finner aldri roen der, og som oftest vil jeg helst løpe bort til venninne T som er naboen, siden angsten er mindre om jeg er der.

Jeg sier jeg kan disse få tingene utenfor hjemmet mitt, men egentlig kan jeg ikke det, for jeg tør ikke gå ut før jeg har tatt den daglige dosen med beroligende og angstdempende medisiner. Så i praksis vil det si at alt jeg faktisk kan ved å ikke ta medisiner, er å hente posten min og susle i hagen så sant det ikke er mange andre der.

Angsten styrer alt, absolutt alt. Jeg har angst om jeg er alene, om jeg er med de nærmeste vennene eller den nærmeste familien. Jeg har angst om jeg er ute, og jeg har angst om jeg er inne. Angst, hele tiden, konstant.

Vet dere hvordan det er, å leve i et slikt angsthelvete? Å daglig hive etter pusten fordi angsten klemmer ut all oksygen du prøver å puste inn. Å kjenne hjertet gå amok inne i brystet mens du ikke gjør annet enn å sitte stille. Å svette ut en genser i løpet av en time, å brekke deg av redsel. Å være livredd. Vet dere hvordan det er å leve som om du er i ferd med å bli drept hvert eneste sekund av noe som er farligere enn alt annet? Kan dere tenke dere hvordan det er?

google.com

Mammaen min handler dagligvarer for meg hver fredag, og hun kom som vanlig innom meg i dag for hente handleliste og bankkort. Jeg ga henne det hun skulle ha med den grusomme, gangende dårlige samvittigheten i brystet og den rustne og skarpe klumpen i magen. For jeg vil ikke at mamma skal måtte gjøre slikt for meg. Jeg vil ikke slite henne ut. Mamma har sitt å slite med psykisk, hun er ikke helt frisk, og i tillegg går tøffingen min av en mor på skole og jobber rumpa av seg for å komme gjennom pensum, oppgaver og lekser. Hun blir sliten av skolen, og hun blir sliten av hodet sitt som ikke lar henne være i fred. I tillegg må hun gjøre alle disse ærendene for meg. I tillegg må hun ta seg av en voksen datter som så absolutt burde klart seg selv.

Jeg ville veldig gjerne være med på butikken i dag. Jeg ville se gjennom hyllene og utvalget de hadde, jeg ville hilse på kassadamene jeg kjenner og gå fornøyd ut med handleposene mine. Men nei, jeg turte ikke en gang bli med for å sitte utenfor i bilen og vente i mellomtiden. Skuffelsen over ikke klare var enorm. 

Mamma, jeg har så dårlig samvittighet. Takk for alt du gjør for meg. <3  <3

google.com

Venninne C kom uventet innom meg og spurte fint om det var en kopp kaffe å oppdrive her. Det var det selvsagt, og selv om jeg ikke visste at hun skulle komme tok jeg meg selv i å synes det var så innmari godt å ha besøk. Vi lakket negler, drakk kaffe og tok et par røyk ute i vinden, skravlet og koste oss den lille tiden hun var her. Hun måtte videre for å hente nurke-T i barnehagen for så å dra inn til byen for å handle. 

"Du vil ikke være med da, Farger?"

"Å, jeg vil så gjerne, men jeg tør ikke"

"Ikke hvis nurke-T er med heller?"

"Det er litt tryggere med henne, men jeg tør likevel ikke..."

Venninne C prøvde noen ganger på å få meg med på en luftetur, men lufteturen innebar matbutikker og andre butikker. Jeg ville så gjerne, jeg hadde så inderlig lyst til å være med de ut i butikker. Angsten stoppet alt og jeg ble værende igjen her hjemme, atter en gang alene, mens hun dro for å nyte friheten jeg ikke har hatt tilgang til på en lang evighet. Skuffelse, nok en gang.

Jeg hater deg, angst. Jeg hater hva du har gjort meg til. Jeg hater hva du gjør med meg. Jeg hater at du regjerer, hersker over meg, triumferer og proffiterer på min smerte. Jeg hater deg, angst. Du har ødelagt det som en gang var et menneske med sosiale gleder, et menneske som sang på fest, som elsket å gå i butikker, som nøt familieselskaper og venninnebesøk. Du har tatt fra meg hver eneste glede jeg hadde i livet. Jeg hater deg angst, for du tok det jeg trengte mest som våpen i krigen mot sykdommen min, meg selv. Du tok meg`et.

Vær så snill, jeg ber deg, la meg bli fri. Slipp meg fri, la meg leve igjen. Jeg ber deg, slipp taket du har om meg, la meg få puste inn ren luft, la meg få kjenne på roen og det fredfulle igjen. Jeg hater deg, men ber deg likevel; Slipp meg fri.

Hvis det finnes noen der ute som har kommet seg ut fra angsten klør, vær så snill å skriv til meg. Kommenter og gi meg et håp om at det kan bli bedre. Hvis det finnes noen som kan si at de angsten ikke lenger regjerer, fortell meg om det...