Tanker på en tirsdag.

Dagen i dag startet som så mange av dagene gjør for tiden. Jeg kom meg ikke opp før nærmere ti på formiddagen, og uroen startet raskt. Inn i skapet for å finne noen beroligende å svelge. Jeg er livredd for angsten, jeg takler den ikke i det hele tatt. Jeg makter ikke å hyperventilere meg gjennom mange timer, ei heller å ligge sammenkrøllet i et hjørne av sofaen fordi redselen er så enorm. Så jeg tar de beroligende, for å få litt fred.

google.com

Solen skinte, fulgene kvitret og gradestokken viste mer enn ti røde grader. Jeg vil ut, UT fra dette buret jeg lever i. Dessverre tør jeg ikke ut å gå alene, og ingen hadde mulighet til å være med meg. Da ble jeg sittende på trappen og kjenne på den vanvittige fortvilelsen over å være så hardt rammet av en angstlidelse. Så hardt rammet av jeg ikke en gang tør å gå en tur på en halvtimes tid alene. 

Jeg ringte mamma og hun hørte jeg var lei meg. Mamma sa jeg burde ta meg en tur på tredemølla slik at jeg fikk i gang pusten min ordentlig og for å få litt energi. Jeg gjorde som mamma sa og dro på meg treningsklær for så å sette radioen på høyt og sette i gang med å varme opp med rask gange. Jeg jogget og gikk, løp og hvilte og jogget og gikk igjen. Som avslutning mens svetten silte tok jeg på meg boksehanskene og slo løs på punching bagen. Jeg så for meg at det var angsten jeg slo på, og da ble det kraft i slagene også.

Jeg liker å trene, jeg er blitt mer glad i det med tiden, særlig siden jeg får frem endorfiner som jeg trenger så sårt. Men jeg tør ikke på noe treningsstudio på grunn av angsten i meg. Heldigvis har jeg så snille huseiere at jeg får låne treningsapparatene på loftet hos de. 

Jeg løp av meg den verste angsten og jeg løp av meg den verste fortvilelsen, og etterpå vasket jeg hele leiligheten. Løping og svetting hjelper.

google.com

Min kjære G.E. fra P.t kommer mest sannsynlig ikke tilbake i jobb. Jeg ble veldig knyttet til G.E. og vi fikk en veldig fin kontakt og tone. Hun var så trygg for meg, og sammen med henne turte jeg mye mer. Jeg lo mye med henne, koste og klemte på henne, ga henne gaver og fikk av og til små gaver av henne også. Hun ble som en slags mamma for meg, men så ble hun syk. Så syk at hun ikke kunne jobbe. Da P.t. var innom her sist og jeg spurte etter G.E. sa hun at de signalene de fikk fra sin sjef var tilnærmet det at G.E. ikke kommer tilbake i jobb igjen. Da presset tårene mine så vanvittig på, men jeg ville ikke gråte. Ville ikke vise sårheten min, skuffelsen over å miste håpet om at hun kom tilbake i jobb igjen. Jeg ville ikke vise hvor glad jeg er i G.E. og jeg klarte bare ikke å være åpen nok til å gråte. Jeg er en mester i å holde igjen tårer, og jeg har også vanskelig for å gråte, for å få det ut. Men der og da trengte jeg det i grunn, jeg var bare ikke trygg nok til å slippe det løs. 

Jeg opplever tap etter tap etter tap. På kort tid har jeg mistet mange og jeg klarer ikke å stole på at noen egentlig kommer til å bli værende. Jeg har mistet flere til døden, enda flere levende har jeg også mistet. 

Jeg orker ikke flere tap. G.E. vær så snill å kom tilbake til jobben din. Jeg savner deg så sårt, jeg trenger deg så inderlig. Kjære Gud, hjelp G.E. så hun blir frisk og får det bra igjen, bra nok til å jobbbe.

G.E. har vært sykemeldt lenge, det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne og savnet henne. 

google.com

For noen uker siden ble jeg søkt inn på en spesialavdeling ved Blakstad sykehus. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og vært syk til og fra siden jeg var liten. Det startet riktignok ikke skikkelig før jeg var fjorten år gammel. Det er lenge å være syk, det er en evighet å leve i smerte. Jeg er sliten, lei, fortvilt og opprørt over at jeg ikke har det bra, over angsten i meg, over smerten inne i meg. Jeg ønsker så sterkt å bli frisk, men til nå har det enda ikke vært et behandlingsopplegg som har klart å hjelpe meg nok til at jeg har blitt det, frisk. Ved denne avdelingen jeg nå er søkt inn på behandler de sånne som meg, slike som ser ut til å ikke respondere på noen som helst. 

Det tar lang tid før jeg får svar på om jeg er kommet inn eller ikke, og med hjertet i halsen går jeg til postkassen hver dag for å se om det har kommet et svar fra Blakstad. Det er få plasser der, og det er nok ikke lett å få komme med i opplegget de har, likevel håper jeg så inderlig på at jeg kommer med. 

Jeg er svært redd for hva utfallet blir. En del av meg kjenner med magen at dette kommer til å gå bra, en annen større del av magen har en vond følelse som sier at jeg ikke kommer til å komme med.

Hva gjør jeg om jeg får avslags?

Jeg vet og kjenner på meg selv at min verden kommer til å rase fra hverandre om jeg får avslag, for dette er liksom mitt siste håp om å få hjelp til å hjelpe meg selv. Hjelp til å forholde meg til alt det vonde inne i meg, hjelp som varer over tid, for jeg trenger tid. Er det noe jeg ikke har fått fra psykiatrien de siste årene så er det TID! Jeg har fått fra tre dager til tre uker, og that`s it. Det har aldri vært nok til å få meg på beina, og det har jeg sagt i fra om også, flere ganger. Jeg har rast, jeg har hulket og grått, jeg har bedt på mine knær og jeg har dratt inn pasient og brukerombudet flere ganger for å få hjelp og tid til å bli bedre. Men nei. Jeg tror jeg er i, i noens øyne, en lost case som kun tar opp plass. Men på avdelingen på Blakstad får man tid og grundig hjelp til sine problemer, noe som er nettopp det jeg trenger. Jeg har begynt å be til Gud hver kveld om at han må hjelpe meg til å få den hjelpen jeg trenger. Jeg ber om at jeg kommer inn på avdelingen på Blakstad, jeg ber om at jeg kan få oppleve å bli frisk og ha gode dager, for det finnes ikke hele gode dager i livet mitt.