Om ensomhet.

Det er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, men som likevel er blitt utsatt. Kanskje fordi det ligger så veldig nært. Kanskje fordi det hviler en skam over temaet, eller kanskje fordi det er for vondt. Jeg prøver likevel.

Jeg er, ensom.

Av alle mennesker i denne verden som lider seg alene gjennom livet er jeg den som føler meg ensom, som så mange andre gjør. Men det som er jævlig er at jeg på ingen måte har noen rett til å føle meg ensom. Jeg kjenner mennesker som sitter alene på julaften, som ikke har noen å dele middagen med i det julekvelden ringes inn. Jeg vet om ungdommer som har gått gatelangs og sett inn vinduene til mennesker som feirer jul, fordi det i deres hjem kun har vært krangel, sykdom og alkohol som har vært gjeldene på julaften. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke har en eneste venn her i verden, som ikke har noen å gå tur med i vakre vinterkvelder, som ikke har noen å ringe til om verden er vond å leve i, eller om det skjer noe godt nytt.

Det er ensomhet.

Jeg burde ikke være ensom. Jeg har venner, fire nære venninner som jeg kan ringe til uansett hva det måtte være. Jeg har en mor, en søster og mors kjæreste som stiller opp. Jeg har fire tanter, fire onkler og åtte søskenbarn. Jeg har fantastiske huseiere, p.t. menneskene og en fastlege som prøver å hjelpe meg.

Det er mange mennesker rundt meg som jeg vet at bryr seg om meg. De er glade i meg og jeg vet jeg er elsket av familien og vennene mine. Det beviser de gjennom handlinger og ord, gjennom blikk og kroppspråk. Jeg er glad i de også, jeg elsker jeg også. Så hvordan kan jeg da føle meg så alene?

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

-Erling Christie-

Jeg er 26 år gammel, og på grunn av vonde erfaringer har jeg aldri vært i noe fast forhold. Jeg klarer ikke å bli kjent med et menneske så godt at jeg kan la han komme inn på meg, innenfor huden liksom. Jeg fungerer ikke i et forhold med en mann, heller ikke med en jente siden jeg er heterofil. For jeg prøvde nemlig å sjekke ut om jeg egentlig var lesbisk. Jeg falt aldri for jenter, og jeg skjønte at prosjekt lesbisk/bifil var dødt. Hetero, uten mulighet til å fungere i et forhold. I et forhold følger visse forpliktelser, visse ting man må gjøre. Og de forpliktelsene vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre eller å takle. Jeg er for redd, så jeg holder meg unna, gjemmer meg bort dersom jeg skjønner at noen har et ekstra godt øye til meg. Jeg tør ikke ta sjansen. 

Likevel har det skjedd to ganger at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, og jeg ble betatt. Forelsket en gang, og betatt en gang. Forelskelsen varte i mange år gjennom tenårene, men jeg klarte aldri å ta steget å bli i et forhold med han, selv om han også var forelsket i meg. Jeg satt meg selv i kjærlighetssorg.

Da jeg ble betatt senere i tyveårene ble jeg redd. For hva var disse sommerfuglene i magen, rødmen om det dukket opp en søt sms, flakkende blikk om vi møttes uventet. Jeg ble fullstendig tatt på sengen, men skjønte heldigvis at jeg enkelt og greit var betatt, og det var han også. Jeg var faktisk villig til å slippe ned litt av skjoldet jeg holder opp foran meg, for han. Jeg var villig til å la han bryte gjennom muren jeg har bygd opp rundt meg. Dessverre hører det til historien at mine problemer og min "bagasje" ble for mye for han å takle, og jeg ble sittende igjen alene, og såret. Akkurat som da jeg i tenårene måtte gi opp forholdet til den gutten som betydde alt for meg. 

Ofte savner jeg det, noen å dele livet mitt med. Noen å dele mørke vinterkvelder inne i stuen med. Noen å lage middag til og spise sammen med. Jeg savner noen jeg kan rusle en tur rundt byggefeltet med om kvelden før jeg går til sengs og jeg savner det at noen er glad i meg, for den jeg er med alle mine dårlige og gode sider. Jeg savner at noen kan tørre å være glad i meg selv om jeg er syk. 

Jeg savner noen å dele livet mitt med, for jeg er kommet i den alderen at det er på tide å finne noen som nettopp det, dele livet sitt med meg.

Jeg sitter hjemme alene kveld etter kveld. Kun meg i denne leiligheten, med en radio, cd spiller eller et tv som holder meg med selskap gjennom lyd. Jeg sender mye meldinger til venninner, fordi jeg er ensom og kjeder meg. Jeg ringer mye til venninner for å skravle, av samme grunn. Og i det jeg ringer de atter en gang er jeg redd for å bli avvist, fordi jeg maser for mye, fordi jeg tar for mye kontakt eller opptar tiden de egentlig skulle brukt til noe annet. Jeg er veldig redd for å bruke de opp, at jeg har en kvote som er i ferd med å gå ut.

...for min ensomhet

er kanskje av et annet

slag enn din.

-Carl Frederik Prytz-

Jeg kunne vært mindre ensom dersom jeg ikke hadde hatt en så krevende og stor angst i meg. Om jeg hadde vært angstfri kunne jeg gått på besøk til venninner, jeg kunne dratt ned til mamma og tatt en kaffe med henne, ruslet meg opp til bestemor og bestefar for å hilse på og spise en god brødskive av bestemors hjemmelagde brød. Jeg kunne stukket innom farmor og sett Hotel Cæsar med henne og jeg kunne blitt kjent med nye mennesker. Jeg kunne tatt lappen, og jeg kunne dratt på kjøpesentere og handlet det jeg trenger selv. 

Jeg får ikke gjort noe av det, fordi angsten i meg stopper alt sammen. Jeg tør ikke ut. Jeg kan til nød dra på besøk dersom jeg har fått i meg nok beroligende, eller om jeg skal på fest og har tatt noen øl først. Utenom det tør jeg ingenting, jeg er bare hjemme, hele tiden, hver time, hver eneste, lange dag. 

Jeg lengter veldig etter å komme meg ut. Jeg lengter etter mennesker uten å være redd for dem, jeg lengter etter å kunne leve utenfor det buret jeg er fanget i nå. Jeg savner det å slå av en prat med naboen eller å kanskje å bli kjent med et nytt menneske som kan bli en god venninne. Jeg savner å kunne handle inn min egen mat, å hilse på kjente på butikken og slå av en prat med de. Jeg lengter så veldig etter å komme ut.

Jeg kunne vært mindre ensom dersom angsten ikke hadde makten over meg. Men det har den, makt.

Sammen med andre

lærer vi oss å leve.

I ensomhet lærer vi oss

å dø.

-Lord Byron-

Jeg er 26 år gammel. Den eneste fullførte skolegangen jeg har er grunnskolen og et grunnkurs i helse og sosialfag fra første år på videregående. Det vil si at jeg aldri har fullført videregående, vært russ eller hatt mulighet til å søke meg inn på en høyskole. Jeg gikk glipp av tiden på videregående fordi jeg var innlagt her og der, fordi jeg var for opptatt med å prøve å ta livet av meg, sulte meg, spise og spy, kutte meg opp og ødelegge meg selv. Jeg var altfor syk til å leve et liv som mine venner gjorde, men tro meg når jeg sier at jeg savnet det. Jeg lengtet etter en normal hverdag med skole og lekser. Jeg lengtet etter å lære. Jeg lengtet etter et godt liv som var verdt å leve. 

Jeg fikk ikke være russ med venninnene mine, fordi jeg var syk. Og mens de feiret vilt i røde russedresser satt jeg innelåst på en eller annen avdeling og sørget over det jeg ikke fikk oppleve, og så kuttet jeg meg sikkert enda mer for å døyve lengselen og smerten, for å prøve å skape innhold i  den smertefulle hverdagen min.

Jeg liker å lære. Å fylles med informasjon som jeg må finne løsninger på, å kjenne at hjernen jobber. Jeg liker det. Utfordringen med å løse en oppgave riktig, slitet med å skrive side opp og side ned om et valgt tema. Jeg liker det, og jeg savner det. Hadde jeg ikke vært så fanget i angsten kunne jeg begynt på skole igjen. Da kunne jeg stått opp klokken syv og fortet meg på badet for å rekke skolen, brukt dagen med de andre i klassen og vært glad for å komme hjem ved tre-fire tiden etter nok en strevsom skoledag. Jeg kunne vært en del av et skolemiljø, en del av et fellesskap og jeg hadde hatt en innholdsrik hverdag. 

Jeg vil gjerne begynne på skole, utdanne meg og utfordre hjernen min på en konstruktiv måte, men jeg tør ikke å våge meg inn i et klasserom igjen. Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang har jeg feilet. Jeg orker ikke skuffelsen over å tape mot sykdommen min enda en gang.

Jeg er 26 år gammel, og jeg er ikke ferdig med videregående en gang.

Lenge hadde jeg tiden foran meg, med meg og på min side. Du er enda så ung, hørte jeg de si trøstende til meg når jeg trodde alt håp var ute og at livet var over. Tiden vil jobbe for deg, sa de. Og jeg trodde på de. Men nå er ikke tiden min venn lenger. Det begynner å haste. For min biologiske klokke tikker akkurat like fort som alle andre sine. Jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å opplevde det å kjenne et liv vokse inne i magen min. Jeg ønsker å oppleve det vanvittige smerten under en fødsel og gleden ved å få barnet lagt på brystet. Jeg vil så gjerne kunne følge et lite menneske fra liten til stor, få være en mamma, en god mamma. Siden jeg fortsatt er så syk som jeg er, alvorlig syk som de faglærte sier, er sjansen for at jeg skal få oppleve å bli mor liten. For jeg har tatt et valg; Så lenge jeg er syk skal jeg ikke ha barn. Jeg vet hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk mor og hvor mye det preget meg som det sårbare barnet jeg var. Jeg tar ikke sjansen på oppdra et barn i den utryggheten jeg følte. Det vil si at jeg mest sannsynlig aldri får oppleve det å bli mor. 

Mine venninner har begynt å stifte familie. To av de fire nære venninnene har nå fått barn, alle fire, og også de andre litt mer perifere vennene, har samboere. Alle har de etablert seg og startet voksenlivet sammen med noen de er glade i. Jeg er alene, uten utdanning, uten jobb, uten noe liv utenfor leiligheten. Jeg skulle ønske jeg levde som vennene mine. Jeg skulle ønske jeg var hverdag-sliten som de er, jeg skulle ønske tidsskjemaet mitt var like tettpakket som det de følger.

Det er sårt å tilbringe alle dagene alene, når jeg vet at de ikke er ensomme som meg, fordi de deler livet med noen. Det er veldig sårt å føle at jeg ikke har muligheten til å oppnå det samme livet som de har, fordi sykdommen tar alt av meg og livet mitt. 

Jeg vet at når jeg sitter og ser Home And Away alene, så sitter de og spiser middag sammen med de nystiftede familie og samboerne sine. Jeg gidder ikke lage meg middag, for jeg må spise den alene hver gang.

Ensomheten ville slett ikke være så ille

hvis man bare hadde noen

å dele den med.

-Ziggy-

Vennene mine har alle kjøpt sine egne boliger, hus eller leiligheter. De har etablert seg med familie og bolig, bil og jobb. Jeg leier en liten leilighet, som jeg vel og merke trives i. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne kjøpt mitt eget. Hatt noe som var mitt, som et bevis på at også jeg er voksen. Siden jeg er varig uføretrygdet har jeg på ingen måte mulighet til å kjøpe noe eget. Jeg har ikke penger nok per måned eller år til å betale ned lånet jeg måtte ta for å ha råd til en egen bolig. Likevel drømmer jeg ofte om huset mitt, om hjemmet mitt.

Venninnene mine drar på shoppingturer, på kafe, på ferier og middager. Jeg blir værende hjemme, fordi jeg ikke klarer, tør eller makter å dra ut. Skuffelsen inne i meg i det jeg atter en gang sier nei til en invitasjon er enorm, og jeg tenker ofte at jeg heller vil dø enn å leve så fanget som jeg gjør nå og har gjort lenge. Jeg vil gjerne være med, skjønner dere, men jeg klarer ikke fordi jeg ikke har klart å funnet ut hvordan jeg skal få kontroll over angsten som bor i hele meg. 

Jeg føler meg overmannet, infisert, fanget, og håpløst umyndiggjort av sykdommen i meg. 

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, likevel føler jeg meg så altfor ensom. Så ensom at det verker i hjertet, så ensom at den rustne klumpen i magen vrir og vender på seg når jeg kjenner lengselen mot å komme ut. Så ensom at jeg frykter fremtiden, for hva om den innebærer akkurat det sammen som de forhenværende tolv årene. Så ensom at det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.

Ensomheten er forferdelig vond.