Usensurert hverdag.

Jeg kjenner det. I kroppen og i hjernen. Kanalen er åpen igjen og jeg tar inn mer signaler enn hva jeg kan klare å tyde. Det er signaler i form av befalinger. Jeg må skade meg for å hindre at noen andre blir skadet. Jeg må være snill og oppføre meg. Men når de to nevnte blir satt sammen går det ikke overens, for gjør jeg det ene, ødelegger jeg for det andre, og omvendt.Jeg nekter å skade meg!
Det er signaler i tall, tallrekker jeg må sette sammen for så å regne frem bokstaver som settes sammen til løsningsord. Jeg finner ikke de riktige ordene, jeg skjønner ikke noe og det gjør meg enda mer frustrert og fortvila. Hele tiden hersker faren for at det skal skje mine nære, kjære noe vondt,. hele tiden har jeg ansvaret for å holde de i live.

Det raser rundt i kroppen, hjernen vibrerer. Jeg begynner å gå, trave gangene opp og gangene ned.

Kan jeg få en skalpell?
H.M. avslår ønsket mitt, for det vil være å skade meg selv sier han.
Du skjønner ingenting du, skriker jeg mot han med tårer i øynene. Jeg må ta vekk fingermerkene mine, jeg må det for å skjule at jeg er Farger. De utenomjordiske kan ikke identifisere meg om jeg fjerner identitetsmerket jeg har på fingrene. Jeg må ha den jævla skalpellen!
H.M. sier nok en gang nei, like rolig. Det smeller inne i hodet mitt og jeg føler jeg skal besvime. Jeg sier ikke mer.

Signalene truer familien min. Signalene jeg tyder sier at de skal ta moren min og søsteren min. Det er mitt ansvar å passe på de. Tragedier skjer i vår familie, og det er ikke over enda, forteller signalene meg. Jeg blir tidvis livredd fordi jeg føler meg så maktesløs i kampen mot signalene fra de utenomjordiske. Noen ganger bryter den rare mimikken min ut i et tårefullt ansikt, andre ganger stivner blikket hardt mot noe jeg egentlig ikke ser. Jeg vil aller helst bare få det bort, få fred, men det får jeg ikke til.
De truer familien min, jeg er utvalgt og noe vil skje som jeg ikke klarer å stoppe,

Tidvis er jeg bare Farger. Da traver jeg ikke så mye, da ser jeg ikke rar ut. Da er jeg bare utslitt og fortvilt.

Signalene er mange, altfor mange, Mads og han andre skriker til meg. De syns jeg gjør alt feil. Jeg spiser lite, men tar til meg noe. Personalet bestemmer når jeg skal ta til meg næring, de gir meg vann når jeg traver og de stopper meg for å prøve å la meg ta en pause. Det er vanskelig å ta valgene selv.

Jeg har travet i gangene i to timer. Beina begynner å bli skjelvende, jeg er blitt skjelven. Det finnes ikke ro i kroppen. Det er ti ville hester i brystet mitt, det er sinte hestekrefter i beina mine, og jeg må gå, gå og gå for å holde kontrollen. Det kommer mennesker i gangen og forstyrrer gåingen min, jeg flytter meg inn på rommet, går frem og tilbake på tre meter ledig gulv. I hodet er det fullt, så fullt at jeg smeller panna i veggen noen ganger for å prøve å stoppe bråket. Det stopper ikke, ingenting blir borte i dunket mot veggen. Jeg traver, hiver etter pusten, prøver å holde styr på hundre tusen tanker som raser samtidig. Jeg klarer det ikke. Kroppen er sliten, hodet er utslitt. Jeg traver litt til, helt til det sier stopp i det jeg brekker meg og kaster opp syre og vann.

Kan jeg få en sprøyte, kan du sette en sprøyte på meg? Legg meg i koma, vær så snill, jeg orker ikke mer nå. Pause, koma, sprøyte?
Jeg kan ikke legge deg i koma, Farger, og sprøyte har vi ikke.
H.M. ringer bakvakt for å etterspørre eventuell medisin, og etter en liten stund kommer han ut og tilbyr meg mindre enn hva jeg tar for å lande og sove for natten.

Klikk!


50 milligram! 50 MILLIGRAM! I helvete, er det alt jeg skal få? Det er mindre enn kveldsdosen jeg får, hvordan i helvete skal dette hjelpe meg? Det tar to timer før den funker, jeg er utslitt NÅ, jeg orker ikke to føkkings timer til i dette.
Legene mente det var det du kunne få nå.
H.M. holder hånden min og snakker rolig. Jeg raser og han er like rolig. Jeg veksler mellom gråt, sinne og stillhet før jeg svelger de to små pillene og forbereder meg på to timer til i et utenomjordisk helvete. Og så traver jeg igjen.
De kan prøve selv, de jævla dritt legene. De kan prøve selv å gå i dette dag ut og dag inn. De skjønner ingenting. FAEN. 
Og så kaster jeg jakke og mp3 spiller fra meg som en slags demonstrasjon mot noe jeg er sterkt uenig i. Det hjelper selvsagt ikke stort, men de ser i det minste hvordan jeg har det akkurat der og da.

Kvelden er der og jeg traver fortsatt. Jeg har begynt å sjangle litt, øynene faller stadig igjen mens jeg går. Jeg er så sliten, så fortvilet og sliten. Mads sier jeg ikke skal sove, selv om jeg er så forferdelig trøtt.
H.M. kommer bort og stopper travingen min.
Er frøken Farger litt smal i øya nå kanskje, det ser slik ut.
Jeg er så sliten. Mads sier jeg ikke får lov til å sove,
Farger, vi bestemmer og tar de valgene for deg, ikke Mads. Nå skal du gå å legge deg og er du sulten skal du spise litt først. Sånn blir det nå, du trenger ikke krangle mer med Mads i hodet ditt. Du kan hvile nå.
Je sluker to brødskiver, fordi jeg er skrubbsulten. Pysjen tas på og jeg sovner muligens før jeg har lagt meg ordentlig.

Midt i kaoset, redselen og sinnet skal jeg forholde meg til mye nytt. I dag flyttes jeg over til en annen avdelingen. Nye medpasienter, nye rutiner. Jeg gruer meg mye, jeg gruer meg fordi det er mer utrygt. Jeg vil aller helst være her hvor de kjenner meg så godt. De er visst mer dyktig på det jeg opplever på den andre avdelingen. Jeg stritter ikke i mot, det er kanskje til det beste.