Forandringer.

Det blir lite blogging for tiden. På en måte savner jeg å skrive ut litt av innsiden min, på en annen måte syns jeg det er er greit å ikke dele alt for mye med omverdenen, roe ned og tenke i "ro og fred".

Jeg hadde gitt opp, det fantes ikke håp for meg, jeg fikk ikke den hjelpen jeg selv mente ville være det beste og språket jeg og behandlere snakker er forskjellig. Slikt blir det forvirring av, fortvilelse og frustrasjon også.

Jeg fikk en telefon fra en tidligere behandler om jeg ville delta i et nytt behandlingsopplegg, igjen. For jeg har prøvd det før, men angsten i meg satt en stopper for det. Jeg klarte ikke å følge det opp fordi jeg var for redd. Etter en lang prat med henne ble vi enige om at vi skulle snakkes over sommeren, altså har jeg sommeren til å tenke over dette på, og til å få mer kontroll over angsten.
Jeg er i villrede, jeg vil men vet ikke om jeg kan få det til. Som jeg har skrevet om i dette innlegget om drømmer, så er det stor forskjell på hva jeg vil og hva jeg tror jeg kan klare å få til, det er mange drømmer i meg som ikke dør ut selv om jeg for det meste er isolert her hjemme. Og dette behandlingsopplegget er nettopp en av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne mestret, noe jeg vet at kan hjelpe og noe jeg drømmer om å delta i.

Jeg var som nevnt i dette opplegget for en tid tilbake. Det var noen gode perioder mens jeg deltok der. Når jeg ser tilbake hadde jeg det tidvis bedre enn jeg trodde var mulig for meg! Jeg lærte hvordan å holde ut smerten, hvordan skifte fokuset fra alt det vonde til noe annet, for å få en pause, for å ikke bli værende i smerten. Jeg lærte å tenke mer positivt, å bli tryggere på andre mennesker og meg selv. Alt i alt var det veldig mye nyttig jeg lærte, og det hele resulterte i lengre og kortere perioder med bedre psykisk helse og form. Er ikke det grunn nok for at jeg skal begynne igjen?

Men så kommer alle tankene som sier meg at dette vil jeg ikke klare å få til, dette vil bli enda et slag i trynet av alle de slagene jeg får når jeg opplever at jeg til syvende og sist ikke mestrer stort annet enn å være isolert her hjemme. Dette vil bli enda et nederlag jeg må takle i det jeg dropper ut av behandlingen og jeg vil igjen kjenne fortvilelsen og angsten ta alt.
Når jeg ser på de negative og destruktive tankene jeg  har rundt og om meg selv og hva jeg kan få til, da tenker jeg: Hva har jeg egentlig å tape? Taper jeg en hverdag hjemme jeg uansett ikke mestrer godt? Taper jeg en selvtillit som ikke finnes? Taper jeg stolthet jeg ikke føler noe særlig på? Og kan det egentlig bli så veldig mye verre nå? Nei, tenker jeg at svarene er, likevel er jeg så veldig skeptisk. Fordi jeg er redd for å bli skuffet igjen, fordi jeg er redd for min egen reaksjon om jeg nok en gang ikke får til det jeg ønsker og vil.

Hvordan skal jeg da få snudd disse tankene mine nok til at jeg tør å gi dette et forsøk?
Hva skal til for at jeg gir det en sjanse?
Vil jeg klare å ta nok kontroll over angsten til at jeg tør å starte opp med dette?

Klarer jeg å starte opp i dette opplegget øyner jeg et lite håp om at min hverdag og mitt liv kan bli noe mindre smertefullt og kaotisk. Jeg øyner et håp om at jeg igjen kan føle at jeg får til noe, at jeg endelig får litt kontroll over hodet mitt igjen. Jeg får et håp om at det tross alt er håp for meg også. Jeg er bare så jævla usikker på om jeg i det hele tatt skal tørre å ta sjansen.
*I
Feedback, please...

Gjort i går som jeg egentlig ikke tør:
Siden klokka er tidlig og dagen så vidt har startet så tar jeg med gårsdagens styrkeprøver.
*Gått tur med to venninner, uten medisinering. (Hallo world, er det slik du ser ut.)
*Sittet stille ute i det fri og snakket med venninner og familie, uten medisinering. Oh, angst!
*Syklet på eget initiativ ned på butikken for å kjøpe røyk, alene! Riktignok med medisiner, om enn en lav dose. Jeg kjente godt på redselen likevel.
*Tvangsplasserte meg selv foran tv`et for å se et program og ikke bare gå hvileløst rundt. Det funket og uroen forsvant litt etter en stund.
*I dag skal jeg i butikk og handle litt av det på listen min selv før en god hjelper overtar og tar resten for meg. Det er skummelt men jeg må prøve for å få noe bukt med denne angsten. Wish me innmari mye luck ;)