Å skifte fokus.

Dagene mine er preget av mye angst, tristhet og kaos i tankene. Jeg vet det er slik, det har vært sånn i mange år. Angsten har tatt stadig mer plass og jeg har vært tilskuer til en kamp jeg stadig har tapt. Det er da det er viktig å la seg selv få skifte fokus fra det som er så innmari vondt, til noe som kan være litt lettere. I dag har vært en slik dag, der fokuset til stadighet har blitt satt over til noe praktisk jeg liker å gjøre.

Morgenen var rolig og fin, det vil si at selve morgenen fikk jeg ikke med meg for den sov jeg bort, men da klokken var 12 var jeg oppe av senga og kunne starte dagen med en kaffekopp ute på trappen min. Slik starter jeg de aller fleste dager. 

Energien var mer tilstedeværende enn til vanlig, og jeg vet at det er da jeg må utnytte den, fordi energien min som regel varer veldig kort. Jeg satt i gang med en monster oppvask som ventet meg og fikk den ferdig mens p4 raslet fra den slitne radioen min i bakgrunnen. Det er fantastisk når jeg har energi nok til å gjøre noe annet enn å sitte eller ligge. Det er uvant og jeg suger det til meg alt jeg kan, for det er noe godt, og gode ting fra innsiden min er ikke så ofte jeg får føle på.

Vel unnagjort oppvask og rastløsheten ville ta litt tak, tydeligvis. Rastløshet kan fort gå over til kaos i hodet, angst eller noe annet "spennende" innefor kraniets beskyttende bein. Så, jeg satt i gang med å bake en kake. Oppvask, igjen! Radioen raslet fortsatt i bakgrunnen, jeg liker lyden fra radio, det kan være beroligende.

Kake i ovnen, tid til overs = rastløs, begynnende angst og tristhet. Så, jeg fant frem strikketøyet og ble sittende å glane på en film mens jeg strikket på et skjerf jeg har brukt et halv år på. Takket være en konstruktiv måte å løse rastløshet på ble skjerfet ferdig i dag, utrolig nok!

Kake ut av ovnen, and then, what to do? Jo, jeg ba noen venninner på kaffe og kake. Dessverre kunne ingen komme på besøk, trodde jeg. Note to self:  Det er forskjell på å ikke kunne komme og det å svare litt sent på en sms. Typisk meg, tror alltid det værste i alle sammenhenger. De sa ikke noe om at de ikke kunne komme, men de svarte meg ikke med en gang, så enkelt og så vanskelig.

Kvelden er blitt tilbrakt med to venninner og moren min. Kake er blitt spist, middag også, og mens uroen travet rundt i kroppen min satt jeg fint stille og strikket på et slitent, grønt skjerf, som jeg allerede har nevnt at ble ferdig.

Jeg har virkelig prøvd, i hele dag å fjerne fokus fra denne angsten, fra denne uroen, tristheten, samvittigheten og fortvilelsen. Og jeg har til en viss grad også klart å skifte fokus, flytte fokus fra det ene til det andre. Jeg har brukt viten om at jeg faktisk kan gjøre noe med en vanskelig situasjon og gjort noe med det, ikke bare sittet lamslått tilbake og latt meg overkjøres av smerte og angst.

Det har vært en fin dag, en krevende dag og en slitsom dag. Til tross for det jeg har fått til klarer jeg ikke å kjenne noen form for mestringsfølelse, og det frustrerer meg. Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med innsatsen min? Hvorfor kan jeg ikke kjenne fra innsiden at jeg er stolt av meg selv, ikke bare skuffet?

Du burde være stolt du, Farger. I dag har du brukt gammel lærdom fra Dbt (dialektisk atferds terapi) og gjort det som gjøres kunne for å få en bedre dag enn hva du i utgangspunktet kunne fått.

You go girl, dette er bra jobbet. Det burde du se selv, og ikke dømme deg for det du ikke fikk til.