Sort, hvitt og litt farger i mellom.

I går var det ti år siden pappa valgte å ta sitt eget liv. 

Jeg gråt ikke så mye over han, men jeg gråt over alt annet.

Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke hvile. 

Hele min historie kom opp i løpet av morgentimene og ble der hele dagen.

Til slutt fikk jeg tilbud om tabletter eller sprøyte for å få litt fred,
ja for jeg var litt innlagt igjen.
Dagen var som å befinne seg i et brennende helvete.
Nå er jeg hjemme, men det brenner enda.

Jeg savner ikke historien min, den vil jeg helst glemme.

Men jeg savner deg sårt pappa <3

Har du det fint nå, er du et vakkert sted uten farer?
Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev til en som ikke svarer
Jeg ville spurt deg om da du var ung, hva du tenkte på
Om du kjempet mot de samme ting som jeg gjør nå
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.

Og disse gatene er dekket av alle dine gamle fotspor
Jeg følger etter dem så godt jeg kan
Men jeg husker ikke hvor du tro
Og jeg har ikke tid til hjertesorg, den må du ta fra meg
For det banker to hjerter i meg nå
Det er så mye jeg vil fortelle deg
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.