Jeg var ikke slem....

Hendelsen er fra en tvangsinnleggelse på en akuttavdeling for ca tre år siden, den nest siste gangen jeg var der.

Rommet er sterilt, ingen gardiner, hvitt, stivt sengetøy. En naken stol foran en naken skrivepult, en sort skinnstol i et hjørne av rommet. Det er det. Vinduet kan ikke åpnes, kun en liten lufteluke på siden. Vinduet kan ikke knuses, det er av hardt materiale. Alle tingene mine er låst inn i et hvitt, sterilt skap. Jeg får kun ha det jeg står og går i. Men de vet ikke om barberbladet jeg har gjemt inntil listen i vinduet. De vet ikke at jeg har den eneste trøsten jeg må ha med meg inn på avdelingen deres. Jeg må ha barberbladet mitt, jeg må ha redningen min. De får ikke ta det fra meg.

Jeg var tre og tyve år gammel, tvangsinnlagt på en lukket avdeling, forferdelig fortvilt og redd. Syk og sliten.

Kaoset inntar hodet, inntar kroppen og alt i og utenpå henne. Hun er redd, så forferdelig redd. Hjertet hamrer som vilt tordenvær inne i brystet, hun får ikke tvunget luft ned i lungene. Det er for mye å holde styr på i hodet hennes, presset bygger seg opp sterkt nok til å overmanne henne helt og fullt.

Ei, etter måneder med lite mat, tynn jente sitter på gulvet med hodet inntil veggen. Hun skaller pannen mot den harde flaten, om og om igjen. Hun er i en slags transe, en slags dissosiasjon. Smerten inne i henne er enorm, den er altoppslukende og den eneste trøsten hun kan finne, den eneste lindringen for dette inne i henne er nettopp det hun gjør - å skade seg selv.
Å skalle er ikke nok, hun må kjenne mer smerte utenpå for å få vekk smerten inne i seg. I vinduskarmen har hun gjemt et barberblad hun har klart å få med seg inn på avdelingen, dette lille blanke som alltid frir henne fra det verste på innsiden hennes. Barberbladet finnes frem og genserermet dras opp. Et kutt, et til, flere.

Det banker på døren og inn kommer et personal og ser hva hun gjør. Han ser blodet, ser de skjelvende hendene, ser forskrekkelsen i øyene hennes. Han bykser over henne, holder hardt fast i hendene hennes og ber henne stoppe.

Jeg kan ikke stoppe, jeg må dette. Slipp meg, vær så snill å slipp meg.


Slipp det jævla barberbladet!


Jeg kan ikke!


Det blir en verbal kamp der begge sikter mot seieren. Begge vil ha rett, begge vil ha sitt ord som det siste viktigste.

Hun nekter å slippe, tviholder på den lille, blanke og skarpe biten som er det eneste i denne verden som der og da kan fri henne fra demonene inne i henne. Hun må kjenne den fysiske smerten for å slippe den følelsesmessige smerten. Hun må straffe seg selv, hun må redde seg selv, hun må blø.

Den mørkhårede jenta gråter, feller redde tårer over det å bli holdt hardt fast av en fremmed mann. Hun liker ikke nærheten fra menn noe særlig, ikke en slik nærhet. Hun liker ikke de dype stemmene deres, hun liker ikke den overlegne fysiske styrken de har. Så hun gråter, for hun er redd, veldig redd.

Det kommer flere til for å holde henne fast, en til, enda en og nok en. Bare menn, disse skumle og sterke mennene.
Hun gråter høyt og sårt, hun skriker at de skal slippe. Barberbladet har hun sluppet taket i, det kan ikke lenger redde henne, det kan derimot gjøre at mennene skremmer henne mer.
Hun fekter med armene, sparker med beina. Hun slår ikke mot mennene, ei heller sparker hun de, men hun prøver å komme seg løs, fri fra de, inn i et hjørne av rommet der hun kan krølle seg beskyttende sammen.

Bildet er googlet.

De vil ikke slippe henne, hun vil ikke bli holdt. I stedet for å snakke med rolige stemmer for å roe henne ned, trygge henne, er det harde og sinte ord. I stedet for å holde varsomt i henne lager de blåmerker i huden hennes. I stedet for å si at dette skal de hjelpe henne med, ber de henne ta seg sammen.

Hun legges på magen på gulvet. De holder hodet hennes fast, de holder armene hennes fast, beina også før den mest sinte av de gjør det vondeste og skumleste hun noen gang har opplevd under det å bli holdt fast.

Hun ligger på magen mens han drar og presser beina hennes opp mot ryggen, armene hennes strekker han bak, over beina og ryggen. Det gjør så vondt, hun får ikke puste ordentlig av stillingen han legger henne i. Hun er redd, livredd for nå har hun ingen måte å komme seg løs på, nå kan de gjøre hva de vil med henne.

Med desperasjon, gråt og redsel i stemmen skriker hun ut: Hvorfor gjør dere det her?!


Den sinte og skumleste som gjør henne vondt svarer: Når du ikke oppfører deg og er snill får du det slik.


Det var bare det at hun aldri var slem, hun gjorde ingen andre noe vondt. Hun var hyggelig og høflig, tok hensyn og holdt seg rolig det meste av tiden. Hun var aldri slem.

Jeg var ikke slem, jeg hadde det bare så forferdelig vondt inne i meg.