Brått stopp. Ny start.

En etter en. 

Vil jeg dette, eller vil jeg det ikke?

En brun.

Tre hvite.

Noen hundre.

Jeg vil dette.

Skarpe blader,

uklart sinn.

En etter en.

Jeg vil virkelig dette.

Jeg kjenner de begynner å virke. All smerten min, nå skal jeg endelig slippe. Nå skal jeg endelig få fred. Sløvheten begynner å innta kroppen, sinnet, det meste. Sløvheten tar pusten min. Jeg blir redd.

Hjelp meg.

Hjelp meg.

Vær så snill å hjelp meg.

De ser meg slite meg avgårde på egen ben gjennom porten, følger meg inn og prøver å hjelpe. 

Hva har du tatt?

Har du kuttet deg mer?

Hva har du puttet inne i deg?

Jeg får ikke puste lenger, respirasjonen orker ikke mer. Pulsen stiger til nye høyder, hjertet mitt jobber alt det kan med å pumpe oksygen til blodet rundt om i kroppen. Kroppen min har det ikke bra.

Jeg blir borte, jeg husker ikke mer.

Slapp av, vi skal hjelpe deg, vi skal ta den ut nå. Du har ligget i respirator, du må slappe av, du får puste nå bare vi får tatt den ut.

Jeg våkner fra dvalen og finner meg selv i panikk over det som stenger for i halsen min. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke snakke. Øynene mine klarer ikke se klart.

Jeg våknet.

Hvit dyne.

Hvitt laken.

Ledninger, gule, grønne, røde, sorte.

Farger.

Elektroder

over hele meg.

Venefloner

overalt.

Apatien

jeg føler ingen verdens ting.

Jeg ligger i sengen i ett døgn. Jeg spiser ikke, jeg snakker helst ikke. Jeg gråter ikke, jeg raser heller ikke. De vil hjelpe meg med å vaske meg, for jeg selv er for svak til å få det til alene. Jeg ser ikke vitsen. Røyk frister ikke en gang, og nikotinen sitter hardt i kroppen min, krever stadig påfyll. Det eneste menneskelige jeg utfører er å drikke vann fra et sugerør, fordi jeg ikke klarer å holde glasset selv. Jeg drikker, fordi det er en ørken i munnen min. Jeg drikker, drikker og drikker. Så er jeg visst et menneske likevel, tenker jeg. For jeg drikker.

Du kan ikke hjem, hjertet ditt må overvåkes. Vi er redd det er blitt påvirket for mye.

Jeg får ikke snakket meg ut eller hjem, men jeg får dusjet. For mennesket i meg har våknet litt mer, og trangen til å føle varmt vann over en sliten og skjelven kropp er stor. 

Hjertet mitt klarte seg, kroppen min klarte seg. Nok en gang, kun flaks.

Hva føler jeg?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde av en grunn: At de våknet og så meg.

Er jeg glad for det, er jeg ikke glad for det?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde.

Jeg trygler de om hjelp, jeg trygler de om hjelp til forandring. Jeg trygler om muligheten til å få livet mitt tilbake. Jeg håper de ser at det trengs, at jeg trenger de for å komme meg videre.

Sinte ord,

Du er egoistisk.

Tenk på hva du gjør mot andre.

Slutt å drikk.

Snakk med noen.

Vi er veldig skuffet over deg.

Du sårer de rundt deg.

Vi orker ikke forholde oss til greiene dine.

Du er egoistisk.

Men ingen spurte;

hvordan går det med deg?

Hva i deg er så vondt at du gjorde dette.

Jeg håper jeg blir tilgitt.

Jeg håper de kan prøve å forstå.

Jeg er innlagt nå.De passer på meg. De sier jeg vil og skal klare dette. De sier at styrken i meg er der, at jeg vil finne den. Angsten krever anfall etter anfall. Dissosiasjonen tar timer. Tårene stjeler nylagt sminke og fortvilelsen stjeler håp. I all galskapen, i den verste tvangen, smerten og panikken finner jeg meg selv syngende. Jeg synger Mummisangen, fordi mummi var trygghet for meg da jeg var en liten og redd jente.

Så jeg synger inne i hodet mitt, tvinger meg selv inn i Mummidalen. Hele verden er et mareritt, et faretruende mareritt. I Mummidalen finnes ikke farer, bare godhet og lærdom.

Jeg fortalte søsteren min selv hva som hadde skjedd denne gangen. Hun fikk mine ord, ikke noen andres sine. Reaksjonen jeg fikk var til å grine av, fordi det var så sterkt. Hun gir meg håp, hun er kanskje en av de få som virkelig klarer å få frem krigeren i meg, som får meg til å strekke meg etter drømmene mine.

Jeg fikk tidenes mest gjennomtenkte og treffende melding på telefonen, og jeg gråt igjen som en unge. 

Drømmene dine, Farger. Tenk på alt det gode du skal oppleve. Drømmene dine.

Takk og lov for at jeg har et menneske som er så frisk, og som likevel har så god innsikt at hun kan se gjennom masken og snike seg vei inn til den friske Farger som nå er fanget og gjemt.

Jeg vil prøve, jeg vil prøve å leve. Og for å prøve å leve må jeg gjøre en hel masse som jeg egentlig ikke tør. For å legge press på meg selv må jeg gi meg selv krav som må holdes. Så, hvorfor ikke skrive i hvert innlegg  i bloggen hva jeg har gjort den dagen som jeg egentlig ikke tør? Jeg må prøve, og jeg må begynne et sted.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått med håret i en flette. (Skummelt fordi ansiktet mitt blir synlig og andre dermed kan se meg.)

*Sittet med de andre i morgenmøtet uten å medisineres først. (Skummelt fordi jeg blir synlig i en mengde og står i fare for å bli snakket til og dermed få oppmerksomhet eller bli satt i fokus i en samling av mennesker)

Jeg puster.

Jeg puster

Jeg puster

Jeg prøver med alt jeg har av slitte krefter 

å puste.