Hvordan det er å være emosjonelt ustabil (bipolar?).

Jeg våkner opp, overlykkelig over å ha sovet i ti timer i strekk. Endelig søvn, endelig hvile.
Formiddagen blir kortere men jeg nyter den i pysjen, med kaffe og frokost i fred og ro her på avdelingen. Jeg skravler med medpasienter, ler og spøker. Livet er så fint, livet er liksom helt okei nå. Jeg føler for å dra hjem, jeg vil hjem for å vaske, for å bake og for å sitte i hagen og høre på musikk. Alt er så fint, morsomt og lyst.

Et sekund.

Helvetet har inntatt hele meg. Helvetet brenner inne i meg og jeg skjønner ikke hva som skjedde. Alt var jo så greit! Jeg hiver meg i dusjen, varmt vann over en redd og fortvilt kropp. Jeg dusjer lenge men føler meg likevel ikke ren. Jeg sminker meg, vel vitende om at faren for at tårene vil stjele sminken min i løpet av dagen er der. Jeg sminker meg for å prøve å opprettholde noe av normaliteten ved livet mitt. Jeg ønsker jo å bli normal, hva enn det egentlig innebærer.
Klær tas på, rene klær. Jeg biter tennene sammen, kjenner hvor jævlig vondt det er inne i meg, hvor jævlig redd jeg er uten at noe egentlig tilsier at jeg burde føle denne frykten.

Et sekund.

Neh, livet er fint. Jeg vil hjem. Jeg vil treffe venner, jeg vil pynte meg. Jeg vil vaske vinduer, vaske ned kjøkkenet for sommeren, rydde i skap, synge høyt, skravle med naboer og dra på butikken for å handle masse gode ting jeg kan lage mat av.
Jeg lager nesten aldri mat, jeg vet heller ikke hvordan man lager stort annet enn brødskiver. Det sier noe om turbokjøret i hodet mitt.
Igjen sitter jeg å ler, spøker, slår meg på låret i latter og smiler det meste av tiden.

Et sekund.

Jeg krasjer i bunnen med et jævla smell. Jeg blir dissosiert og stabler meg vei bort til personalet for å si "borte", noe som betyr at de må hjelpe meg fordi dissosiasjonen overtar hele meg. "Borte" skjønner de nå.
Jeg følges inn på rommet, settes på sengekanten og blir holdt i hånden. Dissosiasjonen tar meg med inn i fortiden og jeg får flere anfall etter hverandre der jeg hyperventilerer til jeg ikke lenger klarer å trekke pusten og føler at besvimelsen er nærstående. Personalet minner meg hele tiden på hvor jeg er.
"Du er hos oss nå, du er på avdelingen det er jeg, A. som sitter og holder deg i hånden. Du er trygg her, Farger, vi passer på deg". 
De stryker meg over ryggen, holder i hendene mine, snakker rolig mens jeg selv ligger som en krøll i sengen og kjemper meg gjennom noe jeg ikke selv vet hva er.
De hjelper meg til å komme tilbake til virkeligheten. Jeg teller fingrene mine og deres for å holde fokus på noe som tilhører nåtiden. Jeg gjentar for meg selv hva som er i rommet "Seng, lampe, dør, gardin" osv. Jeg prøver med hele meg å være i nåtiden mens jeg hele tiden faller tilbake i anfall av intens redsel og innvendig krig.
Til slutt klarer jeg å komme tilbake til meg selv, jeg er ikke borte lenger og kan igjen gjøre rede for meg og snakke med personal A.S. som sitter på sengekanten min med meg.
Jeg brister i gråt og hulker før kjevene bites sammen og tårene igjen stenges inne. Jeg klarer ikke å gråte.

Et sekund.

Jeg tørker tårene og bryter ut i latter. Jeg hikster og lener meg inntil veggen i latter. Jeg ler så jeg blir støl i kjeven og i magen. Slenger ut "artige" kommentarer og ler enda mer. Jeg spretter ut av senga, finner meg kaffe og setter meg ut for å røyke mens jeg skravler lystig med medpasienter. Alt er så fint igjen, alt er liksom bra.

Bildet er googlet.

Jeg klarer og kan på ingen måte kontrollere svingningene som skjer inne i hodet mitt, det som fører meg fra himmel til helvetet i løpet av et øyeblikk. Jeg klarer ikke følge med i svingningene mine, jeg klarer ikke få med meg at det skjer en gang før jeg eventuelt sitter der og ler i eufori eller stirrer apatisk ut i luften.

Glemte jeg kanskje å nevne at det jeg her skrev om foregikk i løpet av fem timer. Det vil si at jeg har en halv dag igjen der jeg kan regne med flere svingninger. Mer euforisk lykke, mer altoppslukende smerte.

Det er forferdelig uforutsigbart å leve med en slik ustabilitet i seg. Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal leve med det, hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke stole på meg selv, for meg`et går fra å være full av mot og håp, tøff og modig til å bli livredd og dypt fortvilt. Jeg kan gå ut for å lufte meg litt med godt mot og lystig humør før jeg så regelrett blir slått ned i bakken av intens frykt og fortvilelse. Det er kanskje ikke så rart man blir sliten.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått til butikken OG handlet på butikken!

Vel og merke med beroligende medisiner i kroppen, dog halv dose av vanlig.

*Gått med håret i klype og dermed vist ansiktet mitt.

*Gått uten skjerf som dermed ikke kan skjule arrene jeg har på brystet mitt.

*Vært Farger noen timer og kjent på hvem hun egentlig er og hva hun vil.

Det å bare være Farger er forferdelig skummelt. Jeg dissosierer meg fort vekk fra meg selv fordi jeg blir så redd. Jeg føler at Farger er en fremmed, at jeg ikke kjenner henne, dermed er det å være en noen lunde frisk Farger helt, helt fremmed og ukjent for meg. I dag øvde jeg meg likevel litt før jeg forsvant inn i tåken.