Utskrevet. I dag lettet tåken litt.

Jeg er tilbake i hjemmet mitt. I følge de belærte hodene på toppen av hierarkiet er det ikke bra for meg å være innlagt for lenge. Men man kan undre seg, er det bedre å bli overlatt til seg selv hjemme, uten noen form for ekstra oppfølging? Er det bedre å skrives ut og hjem til det samme helvetet jeg prøvde å fjerne meg fra? Man kan undres hva de tenker, eller hvorfor de tenker nettopp slik. Og det er mange med meg som undrer seg over nettopp dette. Jeg tenker bare at det skal en stø mage til for å sende en suicidal jente hjem etter å ha nettopp prøvd å avslutte livet og vært nær ved å klare det. Jeg hadde ikke sovet godt om det var jeg som tok en slik avgjørelse for et annet menneske som trengte hjelp. For jeg trenger hjelp, jeg skjønner og vil det selv. Jeg sier ja til alt de foreslår, jeg er åpen for alt fordi jeg mest sannsynlig klarte å nå bunnen, der ordet nei og krangel ikke lenger eksistere.
Gjør hva dere vil, medisiner meg med hva dere vil, send meg hvor dere vil,  bare hjelp meg ut av dette. Hjelp meg tilbake til livet, hjelp meg til å leve.
De sendte meg i stedet hjem.

Jeg har tryglet om å få sprøyter som kan roe ned kaoset og la meg få sove og hvile i det alt topper seg. Jeg har grått mangfoldige tårer. Jeg har vært dissosiert store deler av tiden og jeg har hatt utallige angstanfall. Jeg har hulket frem ordene om at jeg ikke orker mer, at jeg ikke orker å leve i dette helvetet og jeg har sagt ærlig at det å være suicidal ikke gir seg etter en ukes innleggelse på psykiatrisk avdeling. De sendte meg likevel hjem, og jeg orket ikke engang å krangle for å få bli. Jeg orket ikke trygle, hyle eller smelle med dører for å gi uttrykk for fortvilelsen min. Jeg orket ikke gråte mine bitre tårer, kjempe en verbal kamp eller å true med media. Jeg satt der bare, utad uberørt og sa "ok", fordi jeg ikke maktet, orket eller klarte å kjempe mer.
Jeg har vært på tre forskjellige avdelinger på en uke, jeg fikk ikke en gang landet et sted før det bar videre til neste sted. Jeg har ikke fått tid til å ta innover meg hva som faktisk skjedde og hvor alvorlig det var. Jeg ble likevel sendt hjem, fordi det i følge høyere hold er uheldig for meg å være innlagt over lengere tid. Tid er så mangt, og det er forskjell på et halvt år eller flere år, og to-tre måneder med jevnlig permisjoner til hjemmet.
Som min gode venninne S. sa: "Jeg skjønner ikke hvordan de tenker, jeg skjønner ikke logikken".
Hvor høyt skal jeg hyle før noen hører meg?

Gårsdagen var et helvete. Jeg var i helvete og helvetet brant inne i meg. Tross innvendig brann., jeg frøys hele dagen. Kunne ikke finne varme.

Jeg befant meg i tåken, der alt er uklart og utydelig. Der verden er ubegripelig og livet ulevelig. Jeg klarte ikke få til noe. Klarte ikke å vaske over benken, klarte ikke varme tomatsuppe som mamma kom med og jeg klarte ikke roe ned meg selv eller kaoset i hodet mitt. Jeg klarte ikke være med mennesker, klarte ikke være med meg selv og jeg klarte ikke å sove for å nullstille hodet og samle krefter til å klare de resterende timer av dagen.
Inne i tåken er jeg nesten nullfungerende, jeg er udugelig og jeg er forferdelig slem mot meg selv. I tankene, det er der jeg angriper Farger. Jeg blir min egen mobber, som om noen styrer tankene mine og til stadighet skjeller meg ut, ydmyker meg og tråkker meg ned i en skitten gjørme som dekker til hele meg. Jeg anklager meg selv for alt galt som kan gå eller har gått galt, og jeg er da selvsagt det verste og mest grusomme mennesket i hele verden. Det er ikke noe jeg vil, å være så stygg mot meg selv. Det er noe som skjer og jeg sitter noe lamslått tilbake og spør meg selv; Hvorfor?
I tåken er alt smertefullt. Jeg evner på ingen måte å føle noen som helst godhet. Det er smertefullt å se solen skinne, fordi jeg ikke klarer å ta til meg varmen. Det er smertefullt å få omsorg, fordi jeg ikke klarer å gi tilbake. Det er smertefullt å være alene, fordi Farger i seg selv er forferdelig krevende og vanskelig, og det er smertefullt å være med andre, fordi jeg ikke klarer å skjule smerten inne i meg i blikket mitt.Det er smertefullt å være våken, fordi det å være våken krever noe av meg, jeg må være tilstede, noe jeg ikke klarer så bra. Men det er også smertefullt å skulle hvile, for i det jeg legger meg ned og skal prøve å finne ro så setter alt av kaos, redsel og fortvilelse i gang for fullt. Det blir et helvetet inne i hodet mitt og jeg ligger og vrir meg og klynker som et skadet dyr fordi det blir så altfor mye å takle.
I tåken evner jeg ikke å føle godhet, glede eller håp. Jeg evner ikke å se det som faktisk fungerer og jeg kan på ingen måte redde meg selv ut fra det uklare og diffuse, tåken. Det er en totalt tilstand av dyp smerte som inntar hele meg og tar alt det gode som jeg kanskje kunne følt. Det er mørkt, kaldt og smertefullt, kun.

Jeg klarte en ting i går, og det var å vaske en klesvask. I det jeg fikk samlet krefter til å henge den opp til tørk satt det i gang. Alt trigger, alt er uoverkommelig. Jeg klarte å henge opp klesvasken. I det siste plagg var til tørk seg jeg sammen på baderomsgulvet og ble sittende en halvtime. Utslitt og gråtende.

Tårene klarte å finne veien ut til friheten i går. Jeg gråt mye. Jeg var så sår at jeg begynte å gråte av ting man ikke trenger å gråte av. I det angsten tok tak ble jeg stående bøyd over vasken på badet mens jeg pustet meg gjennom anfall etter anfall mellom snørr og tårer som rant. Det er en ubeskrivelig smerte som råder i det jeg infiseres av noe jeg ikke skjønner noe av. Den eneste trøsten jeg fant var i det jeg lå på gulvet, holdt hendene på hodet i et forsøk på å kontrollere kaoset, hulket og bad til Gud om at han måtte  la meg sovne inn i natt, stille og rolig, bort fra dette helvetet.

Gud hørte meg ikke. Jeg våknet i levende live i dag...

Paranoianen ble på et tidspunkt fullstendig i går. I det jeg prøvde å hvile, i det jeg prøvde å la alle tanker flyte vekk fra meg, ble overbevisningen om at jeg blir overvåket total. Jeg følte kameralinsene som fulgte meg her hjemme, jeg "visste" hvor de var gjemt. Jeg visste med hele meg at jeg ble overvåket av helsevesenet. Jeg forsto at jeg ble overvåket, men jeg forsto ikke hva de ville med materialet de samlet.
Det eneste jeg så på som en mulig løsning for ubehaget ved å overvåkes, var å ringe huseier for å be han hjelpe meg med å demontere brannvarsler og diverse annet for å finne og fjerne de gjemte kameraene.
Jeg ringte han heldigvis ikke, og jeg gikk heller ikke løs på noe selv med hammer eller skrutrekker.

I dag kan jeg se at det er vannvidd, en forvridd virkelighet og ubegrunnet redsel. I går var det realitet.

Dagen i dag har gått overaskende bra. Jeg sov lenger enn vanlig og startet dagen med frokost på trappen i solskinn, og i dag ga solskinnet meg litt varme også.
Jeg har fått gjort husarbeid, kost meg med det og møtt litt andre mennesker enn meg selv. Dagen har vært jevnt over nokså stabil, noe som overasker meg og gjør meg en smule usikker. For, når smeller det til neste gang? I kveld? I natt? I morgen? Kommer tåken tilbake? Vil anfallene av angst og dissosiasjon treffe meg i det jeg minst venter det eller er forberedt på det? Usikkerheten er ekkel og vrien å forholde seg til. I mellomtiden prøver jeg å ta til meg og nyte den lille roen jeg føler i meg selv i dag. Jeg er ikke vant til å føle ro, og jeg blir ironisk nok litt urolig av det, fordi det er fremmed, fordi jeg forbereder meg til neste runde i helvetet.
Jeg vet nesten ikke hvordan en normal hverdag føles eller arter seg, jeg er jo vant til å være syk, bare syk og ikke-fungerende. Når normalitet og ro plutselig inntreffer denne kroppen og dette hodet er det en overraskende og fremmed tilstand jeg må ta og føle litt på, sakte tilnærme meg for å bli kjent med.

Er det ubegripelig, at normalitet kan være skummelt og fremmed? Kan det forstås i det hele tatt?