Jo, for faen!

Det er nitten dager uten sobril, altså nitten dager der jeg puster meg gjennom angst, tenker meg ut av kriser og sover meg ut av utslittheten.
Nitten dager uten noen kjemisk ro, og hurramegrundt som virkelighetens uro har tatt tak.

Jeg har kastet opp av redsel, kjent lukten av min egen angst i det jeg tørker min egen svette. Jeg har tørket tårer jeg ikke har forstått hvorfor har dukket opp før jeg skjønner at jeg er livredd. Jeg har deltatt i selskaper og annet sosialt uten noen form for beroligende og brukt tid på do for å puste meg gjennom et begynnende angstanfall. Jeg har kjent mitt eget sinne koke i det jeg føler noe er urettferdig og med ett skjønt at sinne mitt har vært medisinert ned i lang tid. Jeg har klamret meg til trygge mennesker, vridd meg i redsel og holdt ut gjennom abstinenser. Jeg har faen ta meg klart det jeg ikke trodde jeg noen gang kunne klare.

Ja, og så da? Det var jo akkurat som forventet i grunn. Jeg forventet jo ikke at det skulle gå knirkefritt for seg uten medisin. Jeg forventet å få livet, verden og meg selv midt i trynet, og det fikk jeg også. Det jeg ikke forventet var å kjenne hvor sterk jeg egentlig kom til å være i angsten min. Hvor mye viljen min kan råde og hvor mye jeg kan klare å holde ut. For dæven, det bor visst styrke i denne angstfylte og forvirrede kroppen også. Takk og pris for at jeg slutta på medisin og fikk kjenne litt på det, styrken altså.

Ved å erfare at det finnes styrke, vilje og mot i meg også kjenner jeg lysten til å utfordre meg bare enda litt til. Bitte litt til for å se hva jeg kan få til. Men, jeg er ganske fersk i verden enda, jeg er egentlig bare nitten dager gammel, sånn i medisinfrie dager og år. Og som nitten dager gammel burde man strengt tatt ta det litt med ro og lære seg basic ting for å funke i virkeligheten. Så, etter hvert, om en stund kan jeg kanskje finne på noe annet å utfordre meg med også.

Jeg har ikke kuttet meg på seksten måneder.
Jeg har ikke vært tvangsinnlagt på sytten måneder.
Jeg har hatt kontroll over spiseforstyrrelsen i ca ett år.
Jeg har vært uten beroligende midler i nitten dager.

Tenk om jeg aldri hadde våget å gi slipp på alt dette. Tenk om jeg aldri hadde våget å tro at jeg kunne vinne tilbake kontrollen over hodet mitt. Tenk om jeg fortsatt hadde vært der jeg endte i 2008.
Jeg er glad jeg slapp kontrollen og ga det hele ett forsøk. Jeg er glad jeg har muligheten til å kjenne gleden igjen, av og til.

Se dette, merk deg dette, kjenne hvor flink du har vært som har klart alt det du aldri trodde du skulle klare. Ta til deg skryt og ros, kjenn på ordene de andre sier til deg. Ros deg selv også, for dette har du jobbet hardt for. Du har hatt fantastisk god hjelp fra dyktige mennesker, men viljen og den endelige kampen måtte du ta selv. Se det, ei det. Du er sterk, du kan komme langt. Du vil klare deg.