Den herlige roen.

Å, det er slike dager, slike timer jeg setter så uendelig stor pris på.

Gårsdagen ble rundet av i såre tårer, høye skuldre og slitent sinn. Men jeg klarte det og jeg mestret det tross hvor vanskelig det ble. Jeg ringte dit jeg kunne ringe, gråt, snakket med den trygge damen og roet meg ned. Jeg fikk av meg klær og dro på meg pysj, vasket vekk sminke, slukket lys og la meg trygt under den varme dyna. Og så sovnet jeg. Ferdig med dagen og endelig tid til kropp og hodets hviletid.

Jeg sto opp tidlig i dag. Jeg liker i grunn det best, å komme opp tidlig om morgenen og få med meg formiddagen som går så fort. Og i dag fikk jeg det til selv om jeg i grunn ikke måtte siden det er lørdag og lov med sene morgener. Kaffe ble traktet, ved ble lagt i ovnen og tv ble satt lavt på i stuen. Morgenkåpe, et trøtt ansikt og ro. God, stille ro.

Det er rart hvor raskt det svinger fra det ene til det andre. Fra å ikke øyne bedring i går kveld, fra gråt og fortvilelse står jeg i dag opp med styrke.

Jeg kjenner at kreftene har fått tid til å styrkes gjennom natten, og jeg tenker at for alt jeg gjør, ikke kast bort eller ta det for gitt at jeg føler det slik denne morgenen. Å ha det bra hører for meg med til sjeldenheten.

For de som ikke vet særlig mye om min angst så er det å gå i butikker en veldig vanskelig sak. Jeg er som oftest skrekkslagen bare ved tanken på å skulle gå ned til nærbutikken for å handle dagligvarer, tenk da for en utfordring det er å skulle gå på kjøpesenter med denne frykten hoppende rundt i kroppen. Likevel kjente jeg pågangsmotet nærmest bykse seg rundt i det jeg gjorde meg klar til bytur med søsteren min i dag.
Det er ille å leve med angst, det er smertefullt og det stjeler mye av den hverdagen og det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Og det er derfor, nettopp derfor jeg prøver å ta et oppgjør både med meg selv og med angsten nå. Jeg akter ikke å leve som en fange for resten av livet. Jeg vil bli fri, helt fri fra sykdommens klør.
Min sykdom er langt mer kompleks enn hva som er delt her. Men mer enn dettte er ikke nødvendig å skrive ned foreløpig. Det viktigste er at jeg tar tak, kjemper og vil bli bedre.
 Jeg minner meg selv på to ting: Det er ikke for sent, men det er høyst på tide.

Jeg er på dag tretten uten sobril. Det er en vanvittig utfordring, men jeg vil ta denne utfordringen nå. Heller nå enn senere. Sobril skal ikke lenger få være min dør til verden der ute. Jeg må åpne døren selv. Hvor enn skummelt det later til å være må jeg før eller siden stå ansikt til ansikt med realitetene.
Det er ikke for sent, men det er høyst på tide. Kjemp, bare fortsett å kjemp.

John Legend synger vakkert i If Your Out There. Hva den egentlige historie eller mening med sangen er vet jeg ikke. Men for meg har den en helt egen mening. Det er sangen min. Det er ikke den fineste sangen jeg vet om, men teksten appellerte så veldig til meg den gang jeg hørte den på en av de psykiatriske avdelingene jeg har vært innlagt ved. Teksten er ord til meg`et. Teksten er som et kamprop, en lokkesang. Det blir ord til meg selv som sier at jeg finnes langt der inne, jeg kan klare dette og jeg kommer i mål, en eller annen gang. Når det virkelig røyner på kan jeg sette på If Your Out There bare for å minne meg selv på at det ikke er slutt enda, enden er ikke nådd, det er håp og der er styrke. Slike kamprop trenger jeg i krigen min.

Jeg ønsker og håper at lørdagen kan fortsette i den gode tralten. Dagen startet bra, tenk om den kan fortsette slik og også ende bra? Det ville vært fantastisk. Dagens timer har  til nå vært gode, snur det og smerten tar tak igjen kan jeg tross alt takke for den fine tiden jeg faktisk hadde denne dagen :)