Medisinert med omsorg.

Angsten tar tak. Hvorfor, det gikk jo så bra i går!
Hjertet bykser seg rundt inne i brystet, pusten klarer ikke å holde følge. Jeg hiver etter luft, gisper etter noe å puste i. Hendene rister, føttene rister, kroppen rister. Alt vibrerer, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Tyve minutter har gått, jeg ser det da jeg endelig kommer meg inn igjen etter å ha vært ute for å ta en røyk. Jeg forsvant, der jeg satt ute i vinterkulden. Hele meg forsvant og jeg ble sittende. Kulden merkes ikke, ingenting merkes, med unntak av min egen pust som viser seg i raske hvite skyer som overlapper hverandre i det de pustes raskt ut av trette lunger.

Jeg hiver av meg jakke, går raskt inn på rommet. Kom deg bort, gjem deg, ingen må se deg slik, tenker jeg. Og jeg kommer meg bort, helt borte igjen. Jeg blir stående midt på gulvet, øynene er lukket, jeg får de ikke åpne. Kroppen har stoppet opp, tankene stopper ikke. Jeg må hente henne, tenker jeg. Jeg må si i fra til hun som er så trygg og god. Og jeg gjør det, finner tilbake til kroppen og får musklene mine med på å gå noen få skritt bort til vaktrommet for å si i fra at jeg trenger henne.

"Er du her, hører du meg?"
Jeg nikker med lukkede øyne og rask pust.
"Senk skuldrene dine, pust ned i magen"
Hun holder rundt meg og puster for å vise, jeg prøver å slappe av og puste med.
Med ett er det der igjen, denne fjernheten og virkeligheten som brister. Jeg står midt på gulvet, hiver etter pusten, leter etter et fast holdepunkt. Verden har vrengt vrangsida ut mot meg, igjen. Eller er det jeg som vrenger vrangsiden min mot meg.
"Sett deg ned, kom sett deg her".
Hun følger meg bort til sengen, holder meg i hendene, holder meg fast i noe som ikke er farlig. For hun er ikke farlig, hun er trygg, snill, vennlig og rolig. Hun er ikke farlig, men jeg er i fare likevel.

Små spørsmål stilles, slike spørsmål jeg kan nikke eller riste på hodet til. Sakte men sikkert kommer ordene tilbake. Først et "ja", deretter små sammensatte ord før endelig setningene er på plass igjen.
Jeg lener meg inntil henne, legger hodet mitt på skulderen hennes og kjenner at hun holder meg godt fast i hendene sine. Jeg er trygg nå, tenker jeg. Det er over nå.

Ordene svever igjen lett gjennom rommet, blikket klarer å røre seg fra et punkt til et annet uten å stoppe opp. Jeg kan sitte oppreist uten å måtte lene meg inntil henne for å få støtte til å sitte slik.
Jeg er tilbake, det er over nå.

"Tenker du at du er tøff til noe?" lurer hun på.
"Nei" sier jeg, "jeg er ikke tøff i det hele tatt."
"Sobril vil du ikke ha, er ikke det å være tøff? Å stå i denne angsten din uten å ta den vekk med medisiner?"
"Jo, kanskje er det littegranne tøft, men jeg er ikke sterk likevel."
"Du er tøff, selv om du er redd." mener hun.

Jeg tenker det er godt å høre at noen mener jeg er tøff, tross all svakhet jeg bærer i meg og viser de. Tross alt er det noen som ser meg prøve, som ser meg ville og som hjelper meg til å holde på håpet selv når jeg ikke kan kjenne at jeg eier håpet selv.

Jeg ville ikke ha sobril, jeg ville ikke ha medisiner. Jeg ville ha støtte, omsorg, en hånd å holde i gjennom helvetet, og det fikk jeg. Hun satt der, stødig og varm.Jeg ble atter en gang medisinert med omsorg, det var akkurat det jeg trengte.

E.G. Gjennom mange år har du sittet sånn, holdt meg godt fast, vært der med hele deg og fått meg tilbake til virkeligheten. Om igjen og om igjen, "dette klarer du, dette går bra". Takk for at du er ekte.