Skuffelse.

Kunne jeg ikke bare klart det? Kunne jeg ikke bare tatt meg sammen og fikset det å leve, som de fleste andre gjør? Hvorfor skal det være så vanskelig, egentlig. I teorien er det jo så lett, det er denne praksisen jeg ikke får til.

Jeg måtte krabbe til korset, ta halen mellom beina og kjenne hodet bøye seg ned i skam og skuffelse. Jeg fikset ikke min egen smerte alene lenger. Utmattelse, slitenhet, fortvilelse, angst og mareritt tok liksom rotta på meg, og med ett gikk jeg inn døra til avdelingen med en bag, en sekk og en veske bærende på meg. Jeg ble fulgt til rommet jeg vanligvis blir tildelt, pakket ut, satt meg på senga og tenkte alle de svarte tanker man kan tenke. Sånn for sikkerhets skyld liksom, det ville jo vært dumt å tenke litt positivt!
Dog, nederlag og skuffelse, jeg tok et riktig valg. Jeg tok et slags ansvar før andre eventuelt måtte fortalt meg at jeg ikke kunne være hjemme alene lenger. Jeg tok tak før det tok taket på hele meg. På sett og vis er det en liten positiv ting, sånt skal man tross alt ikke glemme..

Menneskene tar meg godt i mot, de er som oftest bare gode mot meg. De kjenner meg gjennom mange år og vi vet nok hvor vi har hverandre. Nå som jeg er blitt bedre med tanke på kontroll over impulsivitet og destruktiv atferd, blir også de største kampene unngått siden jeg ikke lager like mye styr som før. Det blir mer plass til den konstruktive samtalen, øvelse på det som er vanskelig og bygging av håp og tro som er viktig for å orke å kjempe videre. Det blir ikke lenger bare brannslukking for å holde dette mennesket, meg, under kontroll. Det blir intensiv og akutt trengende hjelp for å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig.

Akkurat nå finnes det ikke mange farger rundt meg. Det er sort, det er kaldt, håpløst og smertefullt. Jeg tilbringer det som skulle blitt en herlig helg med venner, på en psykiatrisk avdeling. Nok en gang, nok en helg.
Det kalles nok skuffelse, en kjempe stor skuffelse over sin egen maktesløshet.

Hvitt sengetøy, tomme øyne som stirrer ut i ingenting. Stemmen orker ikke lage lyd, kroppen orker ikke skape varme. Det er tomt, og det er fullt på en og samme tid.


"Så kald du er, vi må få varmen i deg."


En vakker, lyshåret dame med navneskilt på brystet holder rundt føttene hennes, holder i hendene hennes. Prøver å gi litt av sin egen varme til den frosne kroppen.


Angsten river i hele henne. Innsiden er i kaos, innsiden er i brann, utsiden har fryst til is. Det eneste som gir tegn på at jenta i sengen reagerer på omverdenen og livet, er de små tårene som renner lydløst ut av øyet. Små, forknytte tårer som skulle sluppet fri for lenge siden.


Den lyshårete damen sier hun straks kommer tilbake, hun må bare ordne noe.


Jenta ligger bare der, stirrer fortsatt ut i dette ingentinget, med lydløse tårer i ansiktet. 
Om jeg fryser, hvorfor rister jeg ikke da? Tenker hun i et klart øyeblikk. 
Fordi du er så fjernet fra deg selv og så fanget i smerten, tenker hun i neste øyeblikk.


Hun banker på døren og kommer smilende inn, hun med det lyse håret som er så pen. Hun løfter opp den hvitkledde dynen, legger varmepute rundt kalde føtter, pakker dynen godt rundt og holder godt tak rundt føttene for å gi litt av sin egen varme også.
Enda en varmepute legges varsomt rundt nakken til den frosne, mens hun tar til seg et ekte smil som gis henne. 


Hvorfor er hun så snill mot meg, hvorfor skal jeg få denne godheten? tenker hun.


Dynen pakkes rundt hele kroppen, et stryk over et tårevått kinn. Gode ord om håp og om styrke flyr rundt i rommet, sammen med håpløsheten. Ord om at alt skal bli bra, at hun vil komme til å klare dette også, enda en gang.


Tårene hennes stopper opp, de trenger ikke renne mer nå. Varmen kommer sakte med sikkert tilbake i en frossen kropp, skuldrene senker seg og roen faller over henne i det hun endelig kan gå inn i søvnen.


Tenk, så lett og så ekte kan det gjøres. 
Hun ble medisinert med omsorg, mer enn det trengte hun ikke.


Takk M.