Påske.

Sist jeg skrev fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av venninne L en helg. Besøket gikk kjempe bra, og jeg koste meg sånn. Vi spiste god mat, skravlet, hvilte, lo, var på fest og bare nøt det å kunne være i samme rom og ikke på hver vår kant av landet. Hun er en av mine nærmeste selv om hun bor så langt unna, og det å ha henne her ga meg mye. Og ikke nok med det, hun er fortsatt på denne kanten av landet og kommer derfor til meg i dag og blir til tirsdag! Jeg gleder meg så mye :) Jeg skulle gjerne lagt ut koselige bilder av oss, men jeg er jo en anonym blogger så det tør jeg ikke. Men det ble mange minner festet til kameraet.

Festen gikk fint, bortsett fra at jeg som vanlig ble altfor full og fikk blackout. Det vil si, det er noen timer jeg ikke husker noe av. Jeg vet hvorfor det blir sånn, det er på grunn av en av medisinene jeg bruker, og fordi jeg drikker for mye i forhold til hva jeg egentlig kan når jeg tar disse medisinene. Jeg klarer ikke stoppe i tide og blir derfor for full. Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg var, etter det jeg er blitt fortalt i ettertid, i storslagen form og bare koste meg. Da jeg våknet på søndag var jeg sikker på at jeg hadde driti meg ut, fordi jeg så ofte gjorde det før tror jeg alltid at jeg har gjort noe galt når jeg våkner etter en fest. Men jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke røkt inne en gang. Fylleangsten kjente jeg på frem til tirsdag, men da falt alle brikker på plass og jeg satt meg ned å lo av meg selv. Så full, så dum, så moro det var =D

Da venninne L skulle dra var jeg litt trist. Det var så godt å ha henne i hus. Jeg lå på sofaen, med sminke fra gårsdagen og bustete hår og sa stille "jeg vil ikke at du skal dra". Da kom hun bort til meg og ga meg den beste klemmen og sa jeg var søt. Og så pakket vi sakene hennes og gikk til bussen. Da ble det veldig stille her hjemme.

Nå som jeg har testet ut dette med å ha besøk over litt lengre tid så føler jeg meg litt tryggere på at jeg kan ha besøk av andre også. Nå er det svært få andre jeg har en slikt forhold til som jeg har med venninne L, men det hadde jo vært koselig om søsteren min kom på besøk og overnattet her i stedet for hos mamma. Jeg liker å være med søsteren min, men jeg liker ikke å dra vekk fra hjemmet og dermed får vi lite tid sammen. Så storesøster, dra med deg Carma og kom på besøk så lager vi god mat, drikker god vin og koser oss i stua mi :)

Påsken har så langt vært grei, og fin. Den har til og med vært bra! Det er rart dette, å føle meg slik som jeg gjør nå. Jeg har det fortsatt vondt, jeg har fortsatt mye angst, men jeg orker og makter å leve med det nå. Jeg er ikke på desperat jakt etter ro og fred, fordi det nå er litt roligere inne i hodet mitt. Jeg er fortsatt, i forhold til andre uten angst, nokså isolert her hjemme, men jeg klarer i det minste å være litt mer sosial i hjemmet mitt ved å ha besøk av venner og familie her uten den vanvittige angsten som kveler all glede over besøk. Jeg kjenner angsten i meg når jeg har besøk, men jeg takler den på en litt annen måte enn før. Dette tror jeg er på grunn av medisiner, og muligens en Gud som har hørt meg be og be og be når det har herjet som verst.

Langfredag fikk jeg spørsmål om jeg kunne være med min fars søster på graven hans. Pappa døde jo i selvmord for ti år siden, og siden den gang har det kun vært en gravstøtte vi har hatt igjen av han, og en hel masse gode minner. Tanten min har ikke klart å vært noe særlig på graven, det har vært for vanskelig for henne. Men hun ville dra med meg, og som min farmor sa så ville hun ikke være med noen andre. Da jeg ble spurt sa jeg selvsagt ja til å være med henne ut på graven, for jeg takler det å gå på graven til pappa nå. Det tok meg åtte-ni år å klare å gå dit med familie og uten å bli helt knust, men nå klarer jeg det, jeg syns til og med det er godt å være der.
Tanten min hentet meg og jeg spurte om hun gruet seg. Hun sa hun ikke gjorde det og hun så nokså rolig ut. Jeg vet ikke hvem som var mest spent, jeg eller hun. Jeg visste jo ingenting om hvilken reaksjon hun ville få, men jeg hadde forberedt meg på både det ene og det andre som følger med når en sørger.
Besøket på graven til pappa gikk veldig fint. Tanten min var så tøff og tapper. Hun trosset det hun var redd for før nesten ikke har klart, og det var veldig fint. Vi satt ute i kulden i en time og snakket som vi ikke har gjort før, om opplevelsen av å miste, om sorgen, om savnet og om det å leve uten pappa, og for henne, broren sin. Det var fint for meg å kunne gjøre noe for henne som alltid stiller opp for meg!

Tanten min og onkelen min bor et stykke unna, men det er likevel de som gjennom årene har hjulpet meg på en helt spesiell måte, nemlig med forståelse, empati og omsorg. Dette får jeg fra andre tanter og onkler også, men det er nå en gang slik at de tantene og onklene som bor nærmere meg til tider har vært mer sint enn forståelsesfulle mot meg. Jeg har blitt skjelt ut, følt meg uglesett og tidvis møtt svært liten forståelse, som den gangen jeg fikk beskjed om å kle på meg siden jeg hadde så stygge armer. Det såret!
Men tanten og onkelen min som bor et stykke unna har aldri vært slik eller sagt noe sånt. De har kun gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg, og da jeg for en stund siden var dårlig, mistet tilbudet jeg hadde i psykiatrien og ikke klarte mer alene, var det nettopp denne tanten jeg ba om hjelp. Da ble hun glad, hun fikk endelig gjort noe for meg, som hun sa.

Jeg har også bodd hos denne tanten og onkelen min, og deres sønn, i litt over ett halvt år. Da var jeg ganske syk av spiseforstyrrelser og mye annet men prøvde meg likevel på skolegang. I begynnelsen var jeg veldig forvirret da jeg bodde der, fordi alt var så fremmed og rart. Det var ikke før etter noen måneder at jeg skjønte hvorfor jeg var forvirret; Jeg hadde aldri hatt et slikt hjem, en slik trygg base å komme hjem til. Tante og onkel var trygge, de var rolige, friske, ikke sinte eller oppfarende. De hadde gode rutiner, ro og en veldig fin tone seg i mellom. Slik kunne det jo være hjemme av og til da jeg vokste opp også, men det jeg husker er ofte at det var litt motsatt av det. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men jeg hadde det likevel ikke trygt. Det er blitt sagt at det kanskje er derfor jeg har den grunnleggende utryggheten i meg.
Da jeg bodde hos tante og onkel var jeg fortsatt der at jeg ikke ville vise eller snakke om det jeg slet med. Jeg skjulte spiseforstyrrelsen så godt jeg kunne, og ingen kunne gjette at jeg slet med det heller fordi jeg på den tiden hadde tippet bmi`en for overvekt. Jeg spiste og spydde på nettene, gråt av angstanfall på doen på skolen, sov bort en snikende depresjon og begravde meg i skolearbeid for å slippe å tenke på alt kaoset i hodet mitt. Sistnevnte resulterte i gode karakterer og flotte tilbakemeldinger, så noe godt kom det ut av det ;)
Jeg klarte ikke å fullføre skolegangen og flyttet hjem igjen, men i løpet av de månedene jeg bodde hos tante og onkel og fetteren min ble jeg kjent med de på en helt ny måte og knyttet sterke bånd til de.

Jeg vet du leser dette tante, takk for alt dere har gjort for meg :)

I dag kommer venninne L tilbake for å være her i noen dager. Jeg skal bake påskekake og gjøre det fint til hun kommer. Det blir nok noen fine påskedager her hjemme med henne, rolige og gode dager med en god venninne. Takk venninne L for at du finnes og liker deg her hos meg. Håper du klarer å slappe av og kose deg her disse dagene.

Og til dere lesere:
Goooood Påske! Kos dere, spis god mat, le og og vær med gode mennesker, se påskekrim, ha late dager og bare nyt ferien. Det skal nemlig jeg ;)