Utskrevet og tilbake i heimen.

På onsdag ble jeg skrevet ut fra rom nr 219 og avdelingen ellers. Jeg ville gjerne bli der lenger, få mer av hjelpen de kunne tilby, men nei. Det var ikke muligheter for det.
Behandlingen jeg har fått har vært fantastisk. De har vært så flinke, så gode mot meg. De har taklet alt ved meg veldig bra og jeg har selv fått nok trygghet til å våge å prøve en hel masse jeg egentlig ikke tør. Jeg går nå med flette i håret mye av tiden, ansiktet mitt er synlig igjen. Jeg satt med de andre og spiste de aller fleste av måltidene selv om det er en kilde til sterk angst for meg. Jeg deltok på grupper, snakket i større forsamlinger og var med på turer ute og avdelingsopplegg ellers. Alt det jeg egentlig ikke tør har jeg gjort noen få, flere eller mange ganger. Det har ikke manglet på ros fra personellet. De har roset og fått frem det jeg selv ser som nederlag. For da jeg ble med på butikken med de andre men likevel hadde angst hadde jeg i mitt hode feilet. Jeg hadde feilet fordi angsten var med på turen. Personalet skrøt fordi jeg hadde trosset angsten og dratt med likevel. Det skulle jeg visst være stolt over. Og med ett kunne jeg føle en liten anelse av stolthet og mestring jeg også, fordi de minnet meg på det jeg faktisk fikk til og klarte. I stedet for å bli sinte om jeg nå og da ikke klarte å sitte ved bordet med de andre, skrøt  de av alle de gangene jeg faktisk fikk det til. De har sagt så mye bra, gjort så mye fint for meg. Og jeg skulle så gjerne fått bli der lenger. Det er mye god hjelp å hente ved rom 219, menneskene der er dyktige.
Jeg vil tilbake for å lære mer, jeg må tilbake for jeg enda ikke i mål, langt i fra. Det er en lang vei jeg har å gå, men med den type hjelp er det et lite lys i enden av den lange og mørke tunnelen.

Jeg har ikke fått være alene med smerten min, ei heller dissosiasjonen eller forvirringen. Så fort de merket at jeg forsvant inn i min egen verden, eller jeg selv sa i fra om det var det opp å stå på beina. Opp av senga og bruke kroppen. Var jeg veldig dissosiert gikk de de rundt med meg i rommet, for å skifte fokus, for å kjenne kroppen. Var jeg ikke helt borte og ikke var så synlig dårlig for de andre pasientene tok de meg med ut i avdelingen, gikk i gangene eller spilte kort. Det beste var gåturene. Ta på skoa, vi skal ut, fikk jeg beskjed om gang på gang da smerten, angsten, dissosiasjonen eller hva det måtte være, ble for mye. Og så gikk vi. Det ble mange turer rundt bygget, bare for å se noe annet, bare for å få frisk luft og andre inntrykk. De turene jeg husker godt er de de lengre gåturene der jeg var tilstede og den gode samtalen fikk ta plass. Latter, optimisme, håp og tro ble delt og fikk ta plass. Og de gangene jeg gikk med en arm i personalets arm var tryggheten god nok til at jeg våget å være tilstede i verden lenge av gangen. De var med meg i mitt, hørte på det jeg fortalte, det jeg følte og var redd for. De så meg og tok meg på alvor. En times gåtur gjør underverker.

Jeg minnes historien om Italia tur og de gamle bygningene, arm i arm med et personal og bekymring over bilringer etterfulgt av mye latter. Jeg husker at jeg etterhvert turte å løfte blikket mitt og se. Og med blikket løftet fant jeg yndlingsblomsten min. Den er vakker, jeg må huske å løfte blikket oftere.

Gårsdagen var tøff, vond, grusom og ensom. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra fra avdelingen, jeg ville ikke dra fra den hjelpen jeg så sårt trenger. Jeg er nemlig så redd for å falle tilbake i depresjonen, i vanviddet og smerten som ble så altfor stor å bære. Jeg er så inderlig redd for å bli like dårlig som jeg var igjen.

Jeg ville ikke dra fra de damene jeg knyttet meg så sterkt til. For når jeg knytter meg til noen så er det så inderlig også. Det er rart at jeg i løpet av noen korte uker kan bli så knyttet til noen som kun jobber der. Det er også noe av problematikken min, dette med tilknytning. Det er noe gærnt med tanke på det. Som jeg selv ser det så leter jeg til stadighet etter en mor. Jeg søker, leter og prøver å finne noen som kan gi meg den tryggheten en mor skal gi barnet sitt, for den tryggheten finner jeg ikke hos min egen mor. Og så møter jeg disse stødige damene som er så trygge og varme, men som har betalt for å bruke tid med meg. Tilknytningen skjer uten at jeg merker det, før jeg så skjønner at nå sitter jeg faen meg i  det igjen. For ved å knytte seg til noen utsetter man seg også for faren for å bli såret, for å savne. Gårsdagen var preget av nettopp denne biten. Savnet etter de tre jeg fikk best kontakt med var enormt, redselen for å aldri se de igjen, kunne gå en tur med de eller le med de igjen var forferdelig stor. Angsten tok plass i hele meg, tristheten og savnet var enormt. Jeg sliter med å klare å gråte, men etter timer i angst og fortvilelse brast det. Jeg finner meg selv hulkende mens jeg holder meg fast i vedovnen. Akkurat som om alt i meg er så i kaos at jeg må holde fast i noe som står støtt. Tårene forsvant fort og presset i hodet kom tilbake. Jeg kjente likevel på takknemligheten, takknemlighet for hjelpen jeg har fått og fikk muligheten til å ta til meg. Takk til dere tre jeg holdt meg mest med, T, R og E.

Fremover er jeg overlatt mer til meg selv enn hva jeg var da jeg var innlagt. Jeg må våge ting mer alene, jeg må kjempe mer alene og det skremmer vannet av meg. Jeg vil helst omgi meg i farger og blomsterduft, mens realiteten er at mye av min hverdag er mørk og full av dritt. Hvordan skal jeg takle dette alene?

Jeg vet i alle fall at jeg ikke kan la meg selv falle tilbake til det jeg var i. Gjør jeg det går det ikke bra. Med meg i ryggsekken av erfaringer har jeg fått mestring. Jeg har fått til noe, jeg kan jeg også. Jeg har, tross kort tid, lært gode ting fra avdelingen, fra medpasienter og personell. Jeg har erfart at det er mulig å trosse frykten, å skifte fokus fra ene og alene smerte, til smerte pluss noe som ikke er så vondt. Det går an.

Jeg er hjemme og skrekkslagen over å være alene, redd og fortvilt over egen situasjon. Men jeg skal klare meg, jeg må det. For min del og for andre sin del. Vil jeg ikke være god mot meg selv må jeg i alle fall være det litt for de andre som er glade i meg. Nå starter det, nå skal jeg ut å gå alene på egne ben.