Det finnes ingen snarvei.

Jeg skjønner det, litt om litt. Jeg kan ikke snike meg gjennom en sti på siden av det hele. Jeg kan ikke hoppe over noe og jeg kan heller ikke dukke under for å unngå alt det som er skummelt og vondt. Jeg må gå hele forbanna veien. Og den må jeg gå noen lunde alene, med unntak av noen gode følgesvenner et stykke bak meg.

Hele meg vitner om et liv der rømningsveier er brukt for å komme unna, for å slippe, for å ikke føle på alt det intense i meg. På frykten og smerten. Jeg har ikke turt eller klart å forholde meg til dette, så jeg rømte. Arrene på kroppen min forteller nettopp det.
Selvskadingen var en rømningsvei, spiseforstyrrelsen også. Jeg dykket ned i noe som fjernet fokuset fra det verste. Jeg kuttet vekk angst, skam og fortvilelse. Jeg spydde opp desperasjon og sinne. Jeg dunket hodet i veggen i et forsøk på å drepe kaoset og jeg brant i egen hud for å kun kjenne den smerten og ikke smerten som lå bak handlingen. Jeg sultet av meg kiloer for å forsvinne inn i sultens rus, for å slippe den reelle smerten. Jeg spiste på meg avsultede kiloer igjen, som i et forsøk på å tygge vekk smerten.
Alt var rømningsveier, og jeg tenkte kanskje aldri på at jeg før eller siden måtte ta hovedveien med alle farer, smerter og utfordringer for å komme meg til mål.
Gud, jeg er så redd, jeg har ikke gått langs hovedveien før.

Jeg skader meg ikke lenger, egentlig. Likevel hender det at jeg smeller hodet mitt mot veggen i det kaoset og smerten på innsiden blir for stort. BAM, og der har jeg en kul i pannen. Hodeskalling er kanskje det jeg sliter mest med å unngå med tanke på impulsivitet. Det skjer før jeg har fått sukk for meg, og ved å gjøre akkurat det hopper jeg av hovedveien, mister fokus og stabler meg videre på en snarvei. Feigt.
Jeg har spiseproblematikken min under kontroll og vekten har stabilisert seg og står stille på normalvekt. Likevel hender det at jeg ikke makter å ta til meg næring. Fordi Mads (som nå har våknet) nekter meg maten, fordi det å tygge er et tegn på liv, et liv jeg ikke vil leve, for jeg vil ha det godt. Men hvorfor trosser jeg da ikke "kjevesperren" og tygger likevel? Hvorfor ber jeg ikke Mads dra til helvete og spiser måltidene mine? Å ikke ta til seg næring er også en måte å skade seg selv på. Men jeg, jeg skader meg jo liksom ikke lenger jeg.

Paranoiaen, grensepsykosen.: Snarveier.
Jeg rømmer fra virkeligheten og inn i noe forvridd som opptar hele meg. Jeg blir så altoppslukende opptatt av denne overvåkningen som foregår rundt meg. Jeg blir så opptatt av å passe på hva jeg gjør, for alt jeg gjør loggføres og samles sammen med annen informasjon om meg. Jeg blir opphengt i det at alle har en skummel plan om å "ta" meg, skade meg, ydmyke meg, spionere på meg. Jeg skuler mistenksom bort på andre mennesker, ser etter tegn til at de gjør seg til for å skjule det faktum at de egentlig er der kun for å overvåke meg. Jeg skuler på speil, brannvarslere, spikerhull, alt som kan være en potensiell gjemmeplass for kameraer og lydutstyr.
Jeg mister fokus, går inn i min egen forvridde virkelighet og går glipp av muligheten til å kjenne på det som egentlig ligger under dette hysteriet. Jeg rømmer fra virkeligheten og det faktum at i meg finnes det mye smerte, og jeg gjemmer meg under og i noe som svært få kan forstå. Atter en gang, en veldig stressende, skummel og vanskelig snarvei å gå. Hovedveien ser jeg ikke i stormen av vanvidd.

Dissosiasjon, once again: Snarvei.
Noe så enkelt som en morgensamling på en avdeling kan få meg til å fly langt vekk og inn i tåken av dissosiasjon. Jeg kan sette meg ned, være helt og fullt til stede, kjenne at jeg har en kropp og vite hvem jeg er. For så, med ett å flakse rett inn i min egen verden, der alt er diffust, der alt er merkelig og fremmed. Blikket mitt blir ikke mitt lenger, det er glassaktig, søvngjengeraktig. Jeg ser ikke noe, jeg ser bare tvers gjennom, det er ikke kontakt å få gjennom blikket. Steg og gange, sløvt og slepende. Alt blir med et dissosiasjon, men hvorfor? Var det fordi presset ved å sitte med så mange mennesker kombinert med angst, ble for stort? Var det frykten for å bli satt i fokus? Var det en stemme, en lukt eller en bevegelse som minnet meg om noe som ikke var godt å bli minnet på?
Eksempelet med morgensamling er kun et av mange. Poenget er at jeg rømmer. Jeg har en ypperlig mulighet til å møte angsten, ansikt til ansikt der jeg sitter og kjenner redselen ta plass i meg.  Jeg har mulighet til å si til meg selv at dette skal jeg klare, mulighet til å ta tak i en annens hånd og holde meg godt fast mens det stormer inne i meg. Hva gjør jeg? Jeg dissosierer, rømmer, tar snarveien.

Jeg vet at jeg må gjennom dette. For å nå målet: Et liv verdt å leve, å bli friskmeldt og medisinfri. Å jobbe, ha mitt eget hjem og kanskje en familie. For å nå dette må jeg gjennom alt sammen. Jeg kan ikke hoppe til siden så fort noe blir litt for vanskelig eller vondt. Jeg kan ikke skalle pannen min mot harde flater i det jeg kjenner det krevende kaoset. Jeg kan ikke rømme inn i paranoia eller grensepsykose og jeg kan heller ikke dissosiere så fort jeg blir redd, sliten eller usikker.
Jeg, Farger skjønner dette. Jeg ser på en måte hva jeg må, og så er det likevel jeg, Farger som stopper muligheten til å nå målet, til å gå gjennom og ikke over, ved siden av eller under. Jeg har kanskje fått en anelse om hva jeg må gjøre, men så er frykten og smerten likevel så stor at jeg ubevisst rømmer fra meg selv.

Hvordan våger man seg ut av det trygge, men smertefulle skjulestedet sitt?

Hvordan våger man å vende ansiktet mot og ikke fra?