Mars 2010.
Jeg drar en tur innom bestemor og bestefar, som jeg er så glad i og som jeg liker å være hos og med.
Jeg taklet det ikke.
Istedenfor å sitte i sofaen med dem og mamma, satt jeg meg på dørkarmen ute i sola. Gjemt, ikke så synlig. Bestemor spurte om jeg hadde spist, hun vet nemlig at jeg sliter med mat nå. Jeg svarte et ærlig nei. Og så ble det tomatsuppe. Jeg sa jeg ikke ville ha, at jeg skulle spise hjemme. Bestemor tok en sjefsavgjørelse om at jeg skulle spise opp tallerkenen min med suppe og egg. ”Okei, da” sa jeg og tok i mot, og spiste opp. Jeg ville ikke sitte inne, jeg ville sitte på dørkarmen. Mamma sa på spøk at det var fordi jeg kunne helle suppa gjennom verandaen. Jeg lo tilbake, for jeg syns det var morsomt. Tanken hadde slått meg fra før.
I magen ligger suppen og uroen hyler at jeg har gjort noe feil.
Jeg viser stolt som et lite barn en tom tallerken til bestemor og sier takk for maten. ”Så flink jente” sier bestemor og smiler. Og så setter jeg meg på dørkarmen igjen, bort fra de. Aller mest vil jeg bort fra meg selv.
Mars 2011
Jeg går ut fra rommet mitt og ut til vaktrommet. Borte, sier jeg med flat og svak stemme. De sier jeg skal sette meg der med de. Vær med oss, vær her og nå. Jeg prøver, men er allerede forsvunnet inn i noe jeg ikke vet hva er.
Jeg vet jeg er mimikkløs, jeg vet jeg muligens sikler og jeg vet jeg er helt slapp i kroppen. Likevel er jeg bevisst, hører hva som blir sagt og ønsker så inderlig å følge det de råder meg til, å puste ordentlig, å se på de. Det er bare det at jeg ikke får det til. Jeg er ikke tilstede, på en måte.
Har du spist ? Spør de meg. Jeg får frem et svakt, ja.
Det konkluderes med at jeg ikke har spist på mange timer og at det første på agendaen er MAT!
Hun lager i stand en porsjon med middag til meg, jeg klarer å komme meg tilbake til her og nå og spiser maten min.
Smakte det? Spør hun meg smilende. Ja, takk for maten, svarer jeg takknemlig selv om stemmen er flat og kroppen min er slapp. Jeg ER nemlig takknemlig, veldig også.
Jeg tar turen ut for å ta en røyk, og en kopp kaffe selvfølgelig. Hm, tenker jeg, det gjør meg virkelig ikke noe å spise mat, det er liksom helt okei og fint det. Jeg må bare minnes på det nå og da, at jeg må spise.
I all fortvilelsen, i all håpløsheten jeg føler og blir overmannet av. Kan jeg ikke i det minste se det jeg faktisk har klart? For jeg har klart en hel del, og menneskene rundt meg prøver å minne meg på det så ofte de kan. Om de ser det, hvorfor kan ikke jeg eie den viten også?
Jeg er fortsatt syk, og det er mye i livet mitt som er så trøblete at jeg ikke kan leve et vanlig liv. Det er mye smerte og mye frykt. Likevel, jeg har da fått til noe?
I fjor på denne tiden satt jeg på en dørkarm og tenkte på å helle ut suppen gjennom verandaplankene. I år på samme tiden spiser jeg en porsjon middag uten å engang tenke på at jeg har gjort noe galt eller føle meg grusom av den grunn. Jeg føler meg bare mett, behagelig mett.
Er ikke det fremgang da? Skal jeg ikke kunne rose meg selv for å ha klart noe? Jeg jobbet tross alt med det i ti år.
Jeg oppfører meg som en dritt mot meg selv.
Steg for steg, jeg må ta små babysteps. En ting av gangen.
Først var det utageringen, deretter selvskadingen, for så å ta fatt på spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke rekke over alt på en gang, jeg må gi meg selv tid. Det neste er nok å få kontroll over angsten som tar så mye, men det er ikke gjort i en håndvending med tanke på de elleve årene den har vært i meg, angsten altså.
Når jeg ser det utenfra, når jeg bytter perspektiv kan jeg på en måte forstå at ikke alt håp er ute, det er bare det at jeg lever i og med meg selv hele tiden.
Det er vanskelig å skulle se situasjonen utenfra når jeg til en hver tid er fanget i innsiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar