Kald virkelighet.

Jeg går bort til henne, ser opp på henne og møter blikket hennes.
Jeg er redd, jeg er ensom, jeg har det så vondt inne i meg og jeg trenger å bli holdt rundt.

Jeg lener meg inntil henne, hviler hodet mot den varme kroppen og er for et øyeblikk litt trygg.
Hun holder rundt meg, en kort stund før hun tar vekk armene mine og dytter meg sakte vekk.

Slik er virkeligheten, sier hun mens jeg står der og ser spørrende og såret på henne.

Verden er visst slik at man må klare seg selv, og hun viste meg det så inderlig ved å dytte meg vekk den ettermiddagen da jeg trengte en hånd å holde i.

Så rart, de holdt alltid i meg om jeg hylte høyt og knuste glass.
Var jeg stille og sårbar ble jeg skyvd bort, glemt.
Kanskje er det ikke så rart at jeg utagerte, gang på gang for så å ende opp i et fang med fire andre som holdt meg fast.