2006.
Jeg klarer ikke stoppe å spise, jeg må trøkke noe ned hele tiden. Siden i sommer har jeg blitt nærmer syv kg tyngre, og jeg trives ikke med min nye kroppsvekt. Jeg har ikke vært så stor siden jeg var seksten år og ble ordentlig syk i hodet. Jeg fikk konstantert spiseforstyrrelse da, og den sitter faen ta meg i meg enda !
Kan du reise, kan du komme deg til helvete ut av meg?! Jeg vil ikke ha deg i meg mer, jeg har ikke bruk for deg!
Du etser opp restene av hverdagen som jeg skulle formet til noe fint og godt. Du tvinger meg til et liv der jeg ikke kan tenke på noe annet enn deg, mat. Du tar vekk all selvrespekt ved hvordan du gjør meg svak og får meg til å spise hele tiden. Du ødelegger mitt, fra før av, dårlige selvbilde ved å gjøre meg større.
Jeg hater deg !!!!!!!
Uff, syv kg, det er mye siden i sommer det, på to mnd.
Jeg kan ikke fortsette sånn.
Det eneste jeg gjør er å sove, spise, på do. Angre, spise og sove. Snike til meg
mat, angre og spise i smug. På do, sove og angre. Spise, lyve og angre.
Og det er ikke hvordan jeg vil leve et liv, overhodet ikke.
Ikke spist i dag, og det føle godt. Jeg spiser så mye om dagen at jeg ikke lenger
vet hvordan følelsen av sult kjennes. Jeg er stappings mett hele tiden, og de
eneste gangene jeg kjenner meg litt mer vel og mindre sprengt, er når jeg sliter
over porselenet og vrenger magesekken.
Det har blitt endel oppkast de siste dagene. Jeg har mat i huset igjen nå, og det
går jo til helvete det. Jeg spiser som en gal og forbanner meg selv over fråtsingen
min mens andre mennesker spiser gress for å overleve. Det er ikke et eneste
bein i kroppen min som synes, alt er dekket av et solid lag med fett.
Fysj så kvalmt.
Alle venninnene mine har bein som synses. Kragebein som fint markerer skuldre,
hoftebein som viser hvor buksen skal sitte, ryggsøyle som kommer til syne i
små søte kuler når de bøyer seg. Dessuten er de rene, og de er alltid pene, selv
etter en skikkelig fest. De våkner opp med røde øyne, hes stemme, håret til
alle kanter og klærne på halv tolv. Likevel er de pene, og kan fint reise ut for å
spise junk uten å stelle seg.
Jeg derimot må dusje, sminke meg, ordne håret og helst spy opp junk maten vi
akkurat spiste, mens de ikke trenger det.
Tenk at jeg er så ekkel, så frastøtende og ekkel.
Mamma sa en gang til meg at hun syns det var sårende at hun visstnok skulle
ha skapt og født en så grusom stygg jente. Hun syns ikke det var noe gøy å høre
meg snakke sånn om meg selv, for jeg er tross alt mamma og pappa sitt verk,
noe de sammen har skapt. Jeg er dyrebar for henne og jeg får ikke snakke sånn
om meg selv, for jeg er jo datteren hennes. Dessuten mener hun at jeg er ren,
at jeg er pen og ikke noe mer eller mindre enn de andre jentene. Hun sier jeg er
vakker, men hvem mor ville sagt noe annet om sitt eget barn da ?
Hun skulle bare visst hvem jeg er.
2011.
I ti år var maten det som styrte hverdagen min , i tillegg til mye annet.
Maten styrte hvordan dagen min ville se ut. Spiste jeg frokost var dagen ødelagt, da hadde jeg skitnet meg til, da hadde jeg ødelagt alt. Jeg kunne ikke dra dit det ville være mat i tillegg til det sosiale. Jeg måtte dra fra koselige middager på restauranter med venninnene, kun for å komme meg hjem for å kaste opp. Jeg gjemte meg vekk mens jeg sultet i dagesvis, og jeg gjemte meg vekk da jeg sprakk, overspiste og kastet opp igjen.
Endeløse overspisinger med der til hørende oppkast. Jeg spydde til jeg gråt av utmattelse, spydde til jeg fikk mangler i kroppen. Jeg spydde til jeg besvimte, til jeg sjanglet svimmel av gårde. Jeg kastet opp maten, og jeg kastet opp følelsene. Jeg spiste følelsene mine, jeg kastet de opp, jeg sultet de vekk og jeg fråtset de i meg igjen. Alle følelsene som var boende i meg fikk boltre seg fritt rundt i kroppen og hodet mitt. Jeg hadde ikke kontroll på de, disse følelsene og tankene. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe kaoset eller redselen, så jeg gjorde så mye annet for å prøve å få en viss kontroll: Jeg kuttet meg og jeg spiste og spydde.
Etter ti år med dette fikk jeg endelig en følelse av å kunne ta tilbake kontrollen. Veien dit var lang og den innebar mange tilbakefall, men jeg klarte det jo til slutt. Jeg klarte å overvinne spiseforstyrrelsen.
Jeg kan spise kake på en onsdag uten å bli fanget av anger og behov for å kaste opp. Jeg kan spise gode middager med venninnene mine uten å engang ofre mettheten noen annen tanke enn at det er godt å være mett i magen sin. Jeg kan kjøpe vanlige matvarer uten å bry meg om de er lettprodukter eller inneholder for mye kalorier. Jeg kjøper det jeg vil ha, med en sunn tanke i bakhodet om det er godt for kroppen min å få det i seg. Jeg spiser når jeg er sulten og rydder vekk tallerkenen når jeg er mett, intet mer enn det.
Jeg spiser vanlig igjen og det er en vanvittig frihetsfølelse. Jeg kan spise uten å føle meg som et helvete.
Jeg har hatt kontroll over spiseforstyrrelsen i ca ett år nå. Det har matmessig vært et godt år der jeg har oppdaget det med å nyte et godt måltid. Jeg spiser fortsatt veldig fort, jeg er alltid ferdig før de andre, men det er ikke fordi jeg fråtser, det er fordi jeg enda ikke har lært meg til å spise sakte og rolig. Selv om følelsene mine under et måltid er rolige så er måten å spise på litt som før, fort i en fei. Dog nyter jeg maten min, og det er fantastisk.
Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne spise vanlig igjen. Jeg slet i så mange år, det ble min virkelighet og min hverdag og jeg kunne på ingen måte øyne et håp om at dette ville ta slutt.
Jeg jobbet lenge og jeg jobbet iherdig. Jeg fikk dyktig og god hjelp av nydelige mennesker i prosessen og til slutt ga det resultater. Jeg våget å prøve å leve uten å regulere følelsene mine med mat, og jeg våget å kjenne på hva som skjedde når jeg ikke lenger regulerte innsidens kaos med mat eller selvskading.
Det var selvsagt smertefullt, slitsomt og tidvis veldig ensomt. Men målet var langt der fremme, og jeg ville så gjerne nå det. Nå er det nådd. Jeg har jo klart det, til slutt. Det tok meg bare ti år å finne ut av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar