Farger, hvem er hun?

Hvem er jeg?
Hva er jeg?
Hva bor i meg?
Hvordan er jeg?

Jeg har bodd med meg selv, i meg selv i 25 år nå. Det er i grunn god tid til å stifte et godt bekjentskap, dog, jeg kan ikke kjenne at jeg vet hvem denne jenta i speilet er. Jeg ser henne, jeg kjenner igjen utseende, kropp, form, høyde, men jeg kjenner ikke igjen henne.


Uvirkelighetsfølelsen kan selvsagt skape mange skjær i sjøen når det kommer til det å skulle kjenne igjen meg selv, og er jeg dissosiert går båten min på land gang på gang, for jeg skjønner jo ikke hva dette mennesket, meg, er for noe. Er dette mine hender? Ser hendene mine sånn ut?
Er dette min kropp, er dette hvordan jeg ser ut?
Jeg kan være så fjernet fra meg selv at jeg ikke en gang klarer å gjenkjenne min egen kropp eller mitt eget ansikt. Men det er i disossiasjon, da er jeg ikke helt tilstede i den ordentlige virkeligheten.

Jeg er i virkeligheten også, skjønner dere. Sånn som nå, nå er jeg helt tilstede. Jeg sitter i stuen med en kopp kaffe, i kledd morgenkåpe og pysj. Dette er meg, typisk meg å starte dagen slik.
Jeg starter alltid dagen med nytraktet kaffe, morgentv eller morgenradioen i bakgrunnen før jeg så pakker meg inn i tepper og tar dagens første sigarett ute i vinterluften. Det er visst også meg, veldig typisk meg.
Sangen True Colours spilte vakkert over radioen i sted. Jeg lyttet, sjekket facebook og ble fanget i å lytte til sangen enda litt mer. Og jeg tenkte, hva er mine sanne farger? Hvorfor lar jeg de ikke skinne fritt?

Jeg har langt hår, jeg har det nesten alltid løst. Det henger nedover ryggen og foran ansiktet. Jeg syns løst hår kan være fint, men det er ikke fint når det brukes til å dekke over et ansikt du ikke vil at noen skal se. Det er ikke fint når man går rundt med kun et halvt ansikt synlig. Jeg, derimot, innerst inne i meg er ikke enig i dette. Jeg liker å sette opp håret mitt jeg. Jeg liker best når jeg steller det, glatter det litt, løfter det litt, setter det opp, gjerne i fletter i forskjellige fasonger. Jeg liker best å ha det litt vekk fra ansiktet fordi det er både irriterende å alltid å hår hengende ned i ansiktet, og fordi jeg liker best når jeg kan møte andres blikk uten å titte frem fra en mørk manke som gjemmer meg fra verden. Jeg liker fletter jeg, da er kanskje det noe som er den virkelige meg.


De aller fleste klærne mine er i mørke nøytrale farger. Det er mye sort i klesskapet mitt. Jeg liker sort, så absolutt. Sort er anvennelig, man kan alltids kombinere det med noen andre sprudlende farger og så kommer ikke bulker over magen så godt frem, for ja, jeg er jo en av de som mener at kroppen min også har litt ekstra.
Jeg liker lilla, grønn, gammelrosa og kremhvitt. Jeg vil gjerne kle meg i disse fargene, men jeg ender nesten alltid opp med noe nøytralt, noe usynlig som kan være med på å gjemme meg bort, akkurat som alt håret foran ansiktet. Jeg liker synlige klær som sier noe om hva dette mennesket syns er vakkert, jeg liker friske farger som spriter opp mørke kvelder og grå dager. Dog er det alltid dette usynlige jeg ender opp med, jeg må jo for all del ikke bli synlig. Det er for skummelt, jeg ønsker ikke å bli lagt merke til. Men hvem i meg, hva i meg er det som så desperat alltid prøver å gjemme seg bort. Er det den virkelige meg, er det sykdommen?



Jeg var en gang et sosialt menneske. Ei slik jente som satt pris på å ta en prat med naboen, en av de som gjerne slo av en prat på butikken og som danset fritt på dansegulvet en sen natt. Slik er jeg ikke lenger.
Jeg frykter å måtte hente posten min i dagslys fordi jeg er redd jeg treffer noen jeg må snakke med. Jeg klarer ikke snakke, jeg blir så redd. Så jeg venter ofte til det er blitt mørkt, mørket kan gjemme meg litt bort.
Jeg er aldri på butikken lenger. Jeg klarer ikke en gang handle min egen mat. Jeg fikser ikke lenger den koselige formiddagsturen gjennom sentrum med handlelappen min i hånda. Enda mindre fikser jeg det å skulle trå over dørstokken til butikken for så å vandre rundt blant hyller for å finne det jeg skal ha.
Men jeg da, jeg vil egentlig dette, å gå i butikker og snakke med naboer altså. Jeg er et sosialt menneske, ganske så sosialt også sies det. Jeg var visst slik en gang i tiden, sprudlende og sosial.
Jeg lurer på hvor hun ble av...

Jeg var en av de som satt seg godt til rette og sang for festfolket mens en koselig gitarist fulgte opp det hele med fint spill. Jeg sang for full hals, strakk stemmen til den nært ville briste og jeg koste meg. Jeg satt der i den lange sorte kjolen med stropper over skuldrene, ingen klær som skjulte arrene mine Jeg likte kjolen og jeg hadde den på meg uten å skammes over arrete armer. Jeg satt i en lang sort kjole med oppsatt hår som viste ansiktet mitt og sang mens alles øyne var rettet mot meg. Det er utenkelig å skulle klare noe slikt nå.

Hvem er jeg? Hva bor egentlig i meg? Jeg aner virkelig ikke lenger. Jeg føler så mye smerte, så mye kaotisk og forvirrende at alt det som egentlig var en typisk utgave av meg selv ikke lenger får plass. Jeg syns det er skremmende å se seg selv svinne hen slik, at andre kan se at jeg svinner hen.

Jeg undrer meg om jeg noen gang får bli kjent med dette meg`et igjen. Jeg undrer meg over om jeg noen gang kjente henne. Jeg ønsker veldig å finne meg selv, bli kjent med dette mennesket jeg deler alle mine timer, gleder og tårer med. Hvem enn hun er ønsker jeg å bli kjent med henne, det er jo alltids rom for å forandre på det jeg ikke klarer å like ved henne.

Jeg ser meg selv i speilet, forvirringen over dette mennesket jeg ser er stor. Tankene mine samler seg sammen til dette spørsmålet, om og om igjen:
Hvem er du egentlig?