Jeg var bare så redd.

Ingen rom kunne gi meg trygghet, ingen stemme kunne roe meg ned. Det fantes ikke fred, alt var en fare og det eneste jeg tenkte var at jeg måtte gjemme meg, krabbe inn i noe trygt.
Instinktivt låste jeg meg inn på badet, jeg måtte da være trygg bak to låste dører; Døren til rommet og døren til badet. Jeg var selvsagt ikke trygg der heller, men jeg turte i det minste å se rundt meg, jeg turte i alle fall å jobbe med å få puste og ikke bare bli kvalt av den vanvittige frykten for noe jeg ikke visste hva var.

Er du her?
Jeg svarte ikke.

Det tar en stund og hun kommer inn igjen. Jeg holder pusten. Jeg er både redd for at hun skal finne meg og flau over egne handlinger, flau over at det går an å bli så skakkjørt i hodet at man låser seg inn bak to dører for å tørre å puste. Jeg holder pusten og håper hun vil gå igjen, jeg holder pusten og håper hun vil hjelpe meg.

Er du her?
Er du på do?


Nei.


Kan du låse opp?


Nei.


Da kommer jeg inn, jeg låser meg inn nå.


Og der sitter jeg godt plassert på gulvet, ser opp på henne, ser vekk og kjenner hvor skamfull jeg er.

Hvorfor har du låst deg inne?


Jeg er så redd at jeg ikke tør å være ute i rommet, selv om jeg kan låse der også.
Jeg er så jævla redd.


Hun setter seg på doen, snakker med meg, trygger meg, roer meg. Hun forteller meg at det er ingen som vil komme til å gjøre meg noe, det er ingen farlige mennesker på avdelingen. Jeg er trygg her, de passer på meg, sier hun.

Jeg tør etter en stund å titte ut av badet, jeg er til og med ute for å ta en røyk. Jeg røyker fort, rasker med meg en kopp kaffe og traver inn på rommet igjen.
Hjertet galopperer, kroppen min skjelver, jeg kryper mer og mer sammen, men jeg finner ikke noe som kan minne om trygghet.

Jeg tar den lille bamsen min i hånden, krabber under sengen min, holder bamsen inntil meg og puster som faen for å få i meg den luften jeg trenger for å leve.
Jeg er fem og tyve år gammel og jeg ligger i fosterstilling under sengen med en bamse holdt tett inntil halsgropen min. Jeg er like redd som en liten unge, og handler der etter.

Dette er galskap, tenker jeg. 

Dette er bildet av galskap, dette er hvordan gale mennesker oppfører seg, tenker  jeg så.

Kanskje var det ikke galskap?

Kanskje var det et forsøk på å finne et trygt rom der jeg kunne hvile, der jeg kunne puste fritt. 

Det var ingen til stede der og da som kunne pakke meg inn i dynen, det var ingen som kunne holde rundt meg og være med meg i frykten min. 

Det var heller ingen som kunne si at det ikke fantes noe som var farlig rundt meg. 

Jeg var alene, og jeg turte ikke hente noen som kunne være med meg.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg krøp under sengen min for å gjemme meg for verden og dens farer, 

det er heller kanskje ikke så rart at jeg tviholdt i bamsen min, siden jeg ikke hadde en hånd å holde i.

Jeg tenkte at jeg måtte se gal ut der jeg lå under sengen og skalv, men det kommer i  bunn og grunn an på øyet som ser.